Beablogg

Uidentifiserbart sofaskjult objekt

2011-01-17T22:53:00.005+01:00

Du kommer aldri til å tro hva jeg fant i sofaen i sted! Ikke en traktor, ikke Maria Amelie, men DETTE!

Nei da, du trenger ikke føle deg dum. Vi vet heller ikke hva det er.

Jeg tipper kjøttdeig, datert fredag eller tidligere. Lars tipper bæsj, eventuelt sjokolade.

- Hva tror DU dette er?! :)

PS. Man kan si mye bra om iPhone 4-kameraet, men autofokusen er ikke en av dets sterke sider.

Støvler og fattigdom

2011-01-13T17:24:00.003+01:00

Møkkavær. Bestem deg.

Sist helg frøs jeg så på beina at jeg brukte 600 kroner jeg ikke hadde på stygge, varme sko. Så var jeg glad i én dag fordi jeg ikke frøs på beina, men så sluttet det å være kaldt, og begynte å regne i stedet.

Ja da, det er sikkert teit å bo i Bergen uten å eie gummistøvler, men til mitt forsvar er jeg ny her/der. I tillegg hater jeg det. Støvler ser ut som Vardåsen-turen på barneskolen og å bli tvunget til å være ute i friminuttet i pøsende regn 5. klasse. Men siden alt annet fottøy blir så vått at føttene er helt skrukkete og hvite på slutten av dagen, skjønte jeg at jeg kanskje måtte krype til støvlekorset. Forhørte meg med de innfødte i regnbyen, og gikk på jakt. Først fant jeg et par rosa støvler med rosemotiv som var litt harry og litt fine og kostet 350 kr, og tenkte at "ja ja, jeg ser teit ut med støvler uansett", og ba damen i skranken holde dem av. Hun gjorde så.

Så klatret jeg opp mot høyden og kvarteret, fant denne Twisted der alle sa at de har fine støvler, og helt riktig, støvlene var fine. Prøvde dem på, hurra, de passet osv. De hadde til og med en liten hæl, jippi for det!

- Can I help you with anything?

Bare legg til verdens mest britiske aksent. Åh nei. Jeg/støvlene var solgt. For det første er britisk aksent ufattelig sjarmerende, og for det andre havner jeg med ett i en underlegen situasjon: Han kan språket vi kommuniserer på, det kan ikke jeg. Hjelp. Jeg brukte all hjernekapasiteten min på å prøve å svare på noe som skulle være engelsk (selv om det hørtes mer ut som "it's not the fart that kills you, it's the smell"), så jeg fikk overhodet ikke med meg at han sa at de kostet like mye som en flybillett, og før jeg visste ordet av det britisket vi oss gjennom betalingsprosessen, og vips, jeg var ute på gaten med et par støvler i hånda og 1300 kroner jeg trenger hos frisøren neste uke mindre på kontoen.

Nå bør det regne resten av livet mitt, minst.

Rosenkåldrømmer

2011-01-12T21:57:00.001+01:00

I natt drømte jeg at vi hadde kjøpt dødsmye rosenkål vi ikke skulle bruke til noe. Ingen av oss er noe særlig glade i rosenkål, engang, så jeg bare "whut, hvorfor all rosenkålen", og Lars bare "nei, jeg vet ikke", og så bare lukket jeg kjøleskapsdøren og that was pretty much it.

Kjøleskapet spiller hovedrollen i de fleste av drømmene mine. Kjøkkenskapet er ikke helt uviktig, det heller. Hva betyr det?

Midtlivskrise

2010-12-05T18:28:00.003+01:00

Jeg er 19 år. Det betyr at jeg får lov til absolutt alt: Dra til Afghanistan og dø for landet mitt, sitte på Stortinget, kjøre bil, gifte meg, i det hele tatt. Nei, feil. Absolutt alt, bortsett fra én ting. Nemlig å kjøpe sprit. Du er kanskje moden nok til å dra i krig, men å nyte en whisky på fredagskvelden, det må du vente et par år med.

Vel, vi kan diskutere norsk alkoholpolitikk senere. Poenget var mest at det er kjedelig å være 19 fordi jeg da ikke kommer inn på utesteder alle andre kommer inn på. Derfor liker jeg når folk tar meg for å være eldre enn jeg er. Blir kjempeglad når de skal gjette, og tror jeg er 20-21-22. En gang var det også en som trodde jeg var 87-modell, og det var litt kult. (Jeg vet at jeg snart kommer til å bli overlykkelig for å bli spurt om leg, så jeg får nyte ønsket om å se eldre ut så lenge det varer.) Uansett, hvor var jeg? Jo. Gøy å bli tatt for å være eldre. Et par-tre år eldre. Men. Ett sted går faktisk grensen.

I går var jeg på julebord. Mens jeg sto utenfor og ventet på en kollega, kom to godt voksne karer som allerede var godt igang med sitt julebord ut for å røyke. Åh nei, tenkte jeg. Åh jo, da.

- Herregud, gå inn og varm deg, jenta mi, sa den fulleste.

For det første er det få ting jeg hater så sterkt som fremmede som kaller meg jenta mi. Jeg er like lite jenta di som jeg er president i Russland, og det er ganske lite. Uansett. Disse mennene hadde voldsomt med meninger om påkledselen min, og selv om jeg må innrømme at nylonstrømper i tosifrede kuldegrader ikke akkurat er varmt, brydde de seg i overkant mye.

- Dere jenter, med én gang dere blir 15, så skal dere kle dere sånn der, sa en av dem.

- Jeg ser ikke ut som om jeg er 15, gjør jeg?

Som sagt, jeg liker ikke å se altfor ung ut.

- Neinei, men du har kledd deg sånn siden du var 15. Nå er du vel ... tjueee..., nei, trettiii...fire?

Okei. Stopp. Les siste setning igjen.

TRETTIFIRE? Jeg ser altså ut som om jeg har født et par unger, jobber som velrespektert advokat, har kjøpt flott leilighet og har lagt tjueåra bak meg? (Det er der jeg planlegger å være når jeg er ca. 34. Red. anm.) Jeg ser altså ut som om jeg er såpass gammel at jeg bekymrer meg for rynkene som så smått begynner å komme, jeg ser ut som om jeg er i den alderen hvor man selv synes man begynner å bli gammel? TRETTIFIRE?

- Eh, har du lyst til å gjette én gang til, spurte jeg, for å vende det andre kinnet til, for å gi stakkaren enda en sjanse, for å kanskje reparere litt av den knuste selvtillitten min.

- Okei, greit, skjønner at jeg har dummet meg ut. Da er du vel ... tjueee...åtte?

HALLO! Greit, på riktig side av 30, men fortsatt helt feil! Så jeg rettet strengt på stakkaren, og han ga meg en stor klem for å gjøre det godt igjen. (Som jeg elsker fulle fremmede menn.) Så kom kollegaen min, vi gikk inn, spiste mat og drakk vin. Men jeg saumfor ansiktet mitt for rynker i speilet da jeg var på do.

You don’t know what you’ve got ’till it’s gone

2010-12-02T21:55:00.001+01:00

Han kunne kommet hvilken som helst annen dag – sannsynligheten for at han skulle komme akkurat i dag er faktisk bare 1/5, og det er ikke spesielt mye. Men nei da. Selvfølgelig måtte han velge akkurat i dag. Elektrikeren.

Vi har hatt en del problemer med strømmen i det siste, for å si det veldig mildt. Sikringene går omtrent bare du tenner et stearinlys, og det er både dyrt og plagsomt og ugøy. Derfor har vår fantastiske landlord investert i en elektriker som skal ordne opp i dette, og det er vi dødsglade for. Han hadde bare ikke trengt å komme akkurat i dag! I dag starter jeg nemlig på jobb halv to. Det betyr at gjør alt jeg vanligvis gjør på morgenen, klokken tolv. Og dette er jo selvfølgelig typisk elektrikertid.

Jeg våkner av at det banker på døren. Men jeg, som er midt inne i en drøm at jeg danset vals med en jeg gikk på ungdomskole med, men aldri snakket med, regner med at det er en del av drømmen, og prøver å sove videre. Så blir det merkelig stille i hele huset. Sånn ordentlig stille: vifta på badet slukner, gulvvarmen klikker av, ingen elektriske lyder i det hele tatt. Åhneiåhneiåhnei, tenker jeg.

Det første som slår meg, er frokosten min. Jeg er dødsavhengig av å varme rundtstykket mitt i ovnen hver morgen. Dagen blir bare ikke den samme uten. Ja ja, jeg kan jo i nødstilfelle bruke mikrobølgeovnen, tenker jeg. Så kommer jeg på at den også går på strøm. Ja ja, da får jeg ta nødløsningen fra reklamene som skal le av hvor dårlig råd studenter har: bruke hårføner. Nei. Vent. Jeg klarer ikke å tenke en uelektronisk tankegang!

Så kommer jeg på håret mitt. For at jeg skal tørre å i det hele tatt vise meg blant folk, må jeg både føne og rette ut håret, og som jeg allerede konkluderte med da jeg bekymret meg over rundstykket, virker ikke hårføner uten strøm. Ei heller rettetangen gjør det. Dette begynner å bli skikkelig krise. Ikke nok med at jeg måtte spise noe så kjedelig som frokostblanding til frokost. Nei da, jeg må gå rundt i hele dag og se ut SLIK. Snakk om ydmykelse.

Heldigvis kunne jeg dusje, da. Jeg trodde kanskje dusjen også var avhengig av elektrisitet, men da jeg med panikk i stemmen spurte elektrikeren om dette, så han bare dumt på meg. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan vannet blir varmt uten strøm, da, men det er kanskje best å bare holde kjeft. Jeg brukte ekstra god tid i dusjen, også. Jeg hadde jo den halvtimen jeg vanligvis bruker til håret til overs. Kan jeg ikke bidra med min del til giftlokket på Bergen på ene måten, får jeg gjøre det på andre måter, liksom.

Så, her sitter jeg. Med frokostblandingsmak i munnen, grusomt hår, vått hår (nå blir jeg forkjølet, man skal ikke gå ut med vått hår!), sminke som bærer tydelig preg av at den ble påført i mørket (kommer til å se ut som om jeg skal på ukrainsk nattklubb når jeg kommer ut inn i lyset på jobb), og ikke får jeg satt på oppvaskmaskinen heller. Og, det nesten verste av alt: Kommer meg ikke på internett for å få klagd på alt dette heller! Ja, særlig. Avslørt, du blogger jo! tenker du kanskje. Vel, heldigvis har dagens moderne laptoper noe så genialt som batteri. Og, som den hengivne blogger jeg plutselig har blitt, benytter jeg situasjonen hvor ingenting annet funker, til å skrive et innlegg til i kveld. Det er litt av en service, eller hva?

Mac og PC og sånt

2010-12-01T21:43:00.004+01:00

Jøss, tre blogginnlegg på kort tid -- nesten så jeg kan erklære bloggen min for gjenåpnet. Bortsett fra at jeg ikke har noen lesere lenger, da, og at de få som leser den leser og kommenterer på Facebook, men pft, detaljer schmetaljer.

I dag skal jeg skrive en skikkelig drøftingsoppgave, i og med at jeg savner videregående så og sånt. For jeg er litt i tvil om en ting, og må sortere tankene litt, og gjerne ta imot innspill fra leserskarene mine. Vent. Uansett.

Da jeg skulle kjøpe Mac, sa alle som allerede eide en slik at jeg kom til å elske det. Det var null sjans for at jeg kom til å gå tilbake til noe så ubrukelig som en PC, jeg kom til å elske Steve Jobs som min egen far, for ikke snakke om hvor forandret livet mitt skulle bli. Og ja, Macen er lekker og brukervennlig, men det er faktisk en god del jeg savner skikkelig med PC. Som for eksempel:

• Å kunne navigere via tastaturet. Dette er kanskje det jeg savner aller mest, og ene og alene grunn til at jeg kanskje velger PC når denne en gang går dunken. Hurtigtaster er så uendelig mye mer effektivt enn å skulle skyve musen frem og tilbake -- det er gjort undersøkelser på det, men jeg husker ikke helt tallene. Jeg merker uansett selv at jeg blir gal av at jeg må opp i menyen, velge insert, picture og from file i stedet for å bare raskt taste alt+i+p+f. (Og hallo, ja, selvfølgelig vet jeg hva command-knappen brukes til, og command+s er flott, men jeg vil ha mer enn det, jeg vil ha mulighet til å bruke tastaturet, uansett hva!)

• Å kunne navigere mellom vinduer med command tab. Dette er også uhyre irriterende, og går egentlig på noe av det samme som punktet over: Jeg er avhengig av å bruke musa (HØHØHØHØHØ, ja da). Jeg vet at jeg kan navigere mellom programmer med denne funksjonen, og det er i og for seg flott, men si at jeg har ørten tusen word-vinduer åpne. Meg bekjent er det ingen lettvint måte å komme seg mellom disse på. Det gjør at arbeidsøkten blir rotete, tungvindt og skikkelig ineffektiv. Og jeg er glad i ryddige, lettvinte og effektive arbeidsøkter. Søren. (Jeg vet at det er noen greier oppe i F-tastene som viser meg alle vinduer innen et visst program og lar meg piltaste mellom disse, men det er på ingen måte det samme.)

• Programmer som funker på PC, men ikke på Mac. Dette var i alle år mitt største argument mot å skaffe Mac. De som hadde Mac hjemme på barneskolen var de uheldige, for de kunne hverken lage hjemmeside på Webbyen eller komme inn på sol.no eller noe av det andre kule vi PC-brukere kunne. Jeg har dog i senere tid forstått at det aller meste fungerer på Mac, og bestemte meg i vår for å legge disse fordommene til side. Og, det var jo riktig, jeg har hatt ytterst få problemer med dette.

Allikevel savner jeg blant annet mitt elskede fotoorganiseringsprogram, Adobe Photoshop Elements Organizer (tror jeg det het). Det var som det optimale fotoorganiseringsprogrammet, så likt det i Platons idéverden som overhodet mulig her på jord. Fantastisk. Men, det har de latt være å lage for Mac, fordi -- wait for it -- de forventer at alle Mac-folk holder seg til iPhoto i stedet. iPHOTO!? HALLO?! Jeg har sjelden vært borti et mer klønete program. For det første funker ikke ansiktsgjenkjenningen i det hele tatt. Jeg har tusenvis av bilder av meg selv, men det skjønner den ikke. Hver gang det er en frossenpizza i bakgrunnen eller en hodeskalle på en genser, derimot, spør den "Is this Bea?". Fuck off. For det andre må man ta ETT OG ETT bilde når man skal tagge folk. Ikke kan du bruke noen tastatursnarveier heller. Jeg har 20.000 bilder, ofte med en 4-5 personer på hvert. You do the math. Tror du noen gang jeg ble ferdig med fotoprosjektet? Nei.

Oi, dette ble mye bildebabbel. Uansett, jeg tror fellestrekket i disse tre punktene er ganske klart: Du kan ikke bruke tastaturet. Alle sier at Mac er så fantastisk brukervennlig, og jeg er på mange områder enig, men akkurat dette senker brukervennligheten BETYDELIG.

På en annen side (oi, dette blir langt), har jo Mac flere positive egenskaper. Alt ser så feiende flott ut, jeg kan snuble i ledningen uten at Macen braker i gulvet (gull verdt for en ultrakløne som meg), jeg kan ta på meg turtleneck, sette meg på en kafé med Macen, og vips er jeg superintellektuell og jeg vet ikke hva. Mac er liksom litt status. Litt stil. Du har tatt et valg, distansert deg fra den hjernedøde mengden.

Og så er alt så gjennomført på Mac: Mail, iTunes, iCal osv. har relativt lik layout (hurra for enkel design!) og er lagd for fungere sammen. Og akkurat dette er veldig kjekt. De virker himla bra sammen. Føler at Windows har hundrevis av klønete forsøk på det samme, men på Mac funker det virkelig. Det er litt sleipt, for du kan nesten ikke bruke det éne uten å bruke det andre, men så lenge det virker tilfredsstillende, er monopol OK. Dette blir enda bedre/verre når jeg får iPhone (snart, snart!), og det er jo ganske praktisk.

Pluss at ting funker med Mac. Har ikke måttet restarte pga. feil en éneste gang siden jeg fikk den i mars, og feilmeldinger er sjelden kost. Og det er jo greit. Det samme kan ikke sies om den gamle PC-en min, og i hvert fall ikke PC-ene jeg bruker på jobb nå.

Men guri, nå har jeg jo skrevet en roman. Og jeg som ikke egentlig har peiling på slikt, engang. Jeg kan ingen terminologi, så plis, rett meg hvis jeg dummer meg ut på språkfronten. Det er også godt mulig at det finnes geniale måter å bruke tastaturet på, og at jeg bare har oversett dem helt. I så fall blir jeg jo enda gladere, for da kan jeg garantert kjøpe Mac neste gang. For jeg vil jo på en måte helst det. Jeg vil jo ha status. Jeg vil jo ha stil.

Kjære bussjåfør

2010-11-30T19:36:00.004+01:00

Hvis du kjører linje 2, 29, 31 eller 80 (husker ikke hvilken buss jeg tok) ned Kalfarlien om morgenen, gjelder dette deg.

Først, for å starte med noe hyggelig, som den utmerkede pedagog jeg er: Takk for at du ventet slik at jeg rakk bussen i morges. Det gjør ingenting at du så ut som om jeg hadde ødelagt dagen din. Jeg kom tidsnok på jobb, og er strålende fornøyd med det. Takk skal du ha.

Så, den dårlige nyheten/negative tilbakemeldingen/konstruktive kritikken:

Jeg skjønner, kjære deg, at det er kjedelig å kjøre en rute der du aldri kommer opp i mer enn 30 km/t. Jeg skjønner det veldig godt. Jeg synes også det er gøy å kjøre fort, nemlig. Men nå har det seg slik at Kalfarlien er en ganske bratt, svingete bakke. Dette gjør den svært lite egnet til motorveihastigheter. Veigrepet blir nemlig dårligere med høyere hastighet og svingete veier, eller noe i den duren. Og det blir farlig.

Derfor hadde jeg, og sikkert de som fikk den varme teen min over seg i morges, blitt supermegadødsglad om du ikke hadde hevet deg på gasspedalen som om himmel og helvete var etter deg, bare veien flater ut litt. Hva, det blir jo ikke farlig, jeg har jo bremser? tenker du kanskje. Ja. Nemlig. Bremser.

Nå skulle jeg ønske jeg var fysiker, for da kunne jeg forklart inngående om diverse krefter og annet spennende, men dette får holde: Når du bråbremser, og jeg står (forresten også iført høyhælte støvletter), faller jeg. Når jeg faller, skvulper teen jeg har i koppen min ut. Når jeg faller og søler te i bussen, blir jeg lei meg og får en skikkelig dårlig start på dagen. Så, kjære bussjåfør, en liten huskeregel: Myk på bremsen, myk på gassen. Fintfølende, forsiktige føtter, det er greia!

Jeg har ikke lest busslappenpensum, men da jeg skulle ta billappen, lærte jeg veldig mye om det å tilpasse fart etter forholdene. En av kjepphestene til forfatterne er at man skal holde en så jevn som mulig fart -- det skal visstnok være bra for miljøet også! Tenk på det, for en win-win-situasjon! Så dette er noe vi alle kan tjene på, folkens. Kom igjen, 'a!

PS. Føler du at du kan lite om det å tilpasse farten etter forholdene og økonomisk kjøring, anbefaler jeg Veien til førerkortet: klasse B. Nei da, jeg tulla. Den anbefales virkelig ikke. Det er den dårligste boken jeg noen gang har lest, da også medregnet Ringenes Herre.

[overskrift mangler grunnet frosne fingre hos forfatteren]

2010-11-28T17:06:00.004+01:00

Serr! Jeg fikk plutselig for meg at jeg savnet å blogge!

Og jeg kommer jo ikke til å begynne med det igjen, for det gjør man aldri når man sier at man skal begynne å blogge igjen, men det er min blogg, så derfor har jeg lov til å bare poste ett innlegg nå, selv om det ikke betyr noe.

Egentlig skulle jeg ønske at jeg ikke hadde Facebook og Twitter. Jeg klarer jo ikke skrive lange ting lenger. Vil tro det er grunnen til at bloggen døde. Nei da, jeg tulla. Jeg fikk heltidsjobb og hadde ikke lenger tid til livet mitt. Who am I trying to fool.

Men jo, det jeg skulle si var at jeg fryser. Jeg fryser så ekstremt at jeg ikke engang har nok plass i Facebookstatusen til å fortelle hvor mye jeg fryser. Jeg fryser så mye at jeg ikke klarer å forlate teppet mitt, og derfor ikke kan hente franskbøkene, og derfor ikke får gjort franskleksene til kurset i morgen. Jeg fryser så forferdelig at jeg ikke orker tanken på å bevege meg over det iskalde gulvet bort til gulvvarmekontrollen. Jeg fryser så grusomt at jeg til og med kommer til å sulte ihjel.

Faktisk. Selv om kulde og sult sikkert er urelaterte fornemmelser (bortsett fra at du forbrenner mer kalorier, og sikkert da blir mer sulten, når du fryser, det leste jeg på en proana-side en gang), kommer jeg til å bli underernært av kulden. Maten står, hos meg som hos folk flest, i kjøleskapet. Og i fryseren. Og ikke nok med at jeg må ta av meg teppet hvis jeg skal bort til kjøleskapet, nei da, det er også kaldere i kjøleskapet, for ikke å snakke om i fryseren, enn det er i resten av leiligheten. Jeg tror rett og slett ikke jeg overlever å miste enda mer kroppstemperatur. Det kjedelige er dog at jeg ikke overlever uten mat heller. Snakk om det motsatte av en win-win-situasjon. Det spørs bare hva som er mest behagelig: Å fryse ihjel eller å sulte ihjel. Trodde aldri at jeg skulle måtte ta dette valget.

Et godt menneske

2010-08-12T17:22:00.002+02:00

Her om dagen hadde Lars og jeg besøk av Andreas og Edda. Det var veldig koselig, men det er ikke poenget med denne posten. Jeg hadde vært voksen og bakt (les: rørt en miks sammen med egg og smør) cookies. Det var godt, men det er heller ikke poenget med denne posten.

Andreas ville ha melk til cookiene. Men melk hadde vi ikke, for Lars hadde drukket den opp dagen før. Litt for å være morsom, og litt for å gjøre narr av den kontrollerende kjæreste-stereotypen jeg kanskje kan ha et par fellestrekk med til tider, sa jeg "Lars, jeg har sagt at du ikke må ta ting fra kjøleskapet uten å spørre meg!". Både Andreas og Edda trodde jeg var seriøs.

Og som det selvinnsiktsfulle mennesket jeg er, skjønner jeg jo at dette sier mer om meg enn om dem. Jeg må rett og slett være et fantastisk menneske.

Hvorfor jeg ikke blogger lenger

2010-08-04T20:25:00.002+02:00

Derfor.

Men jeg skal begynne på franskkurs, da. Kanskje det skjer masse spennende der.

Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra

2010-06-22T17:37:00.005+02:00

Utvikling av Lars' og mine (jeg skjønner aldri hvordan jeg formulerer slikt korrekt) ferieplaner for i år:

Interrail -> London/Dublin -> Hytta hans

Leilighet - bildespesial

2010-06-20T13:55:00.005+02:00

Jeg ble så opphengt i kjendislivet at jeg helt glemte å fortelle om noe stort. Det største som har skjedd på lenge, faktisk. Jeg og min kjære Lars har fått leilighet! En lekker liten sak i området Haukeland/Svartediket/Årstad-ish. Fliselagt bad og varmekabler og lekkert kjøkken og greier.

Et bilde sier mer enn tusen ord, og selv om jeg ikke har for vane å poste så altfor mange bilder, gjør jeg et unntak i dag. Enjoy!

Kjøkken. Vi får et gigantisk spisebord (men ta det med ro, vi kan spise ved sofabordet også).

Mer kjøkken. Finfint!

Kjøkken og stue er i samme rom.

Stue m/ Bea. Legg merke til at jakka matcher sofaen.

Jeg hadde mange fine planer for denne bokhylla. Så reserverte Lars den for konsollparken sin. (Men bare øverste hylla. Går jo ikke med på hva som helst!)

Deilig bad. Det er ikke så lite som bildet skulle tilsi.

Mer bad.

Det aller helligste - soverommet! Senga skal dog ut, og erstattes med min vidunderlige.

Soverom igjen.

Vi deler vaskekjeller med tre jenter. Men dette befinner seg rett utenfor døra vår, mwhaha.

I tillegg har vi en bod rett utenfor døra vår, men den glemte Lars å ta bilde av. Dere får komme på besøk.

Five minutes of fame

2010-06-19T22:56:00.004+02:00

Er det ikke slik at alle får fem minutters berømmelse her i livet? Eller noe lignende? Jeg trodde mine var i russetiden da barn ringte på døra for å få russekort. Tydeligvis ikke. Ikke nok med at jeg havnet på førstesiden på Budstikka. Jeg er for tiden det mest kommenterte emnet på avisens nettside! Bare se!

Jeg er til og med mer enn dobbelt så populær som en russebussjåfør, og så glade som folk er i å diskutere russen. Ikke dårlig.

Ikke trenger jeg fmylife.com lenger, heller. Kjeder jeg meg, går jeg bare inn på siden, og et par nye kommentarer har dukket opp. Det er grusomt at pugghester finnes, og at det går bra for disse. Fælt at en jente har gjort det bra, dumme skole. Nei, Bea kommer til å komme seg langt i livet! Det er slike folk Norge trenger, og det er det eneste rette at hun blir omtalt i avisen! Jeg får nesten en liten utavmegselv-opplevelse av dette, det er noe nytt ved å lese online-diskusjoner om meg. Denne Bea blir en annen person når jeg leser om henne, jeg vet ikke helt hvor jeg stiller meg i saken. Liker jeg henne? Hm. Jeg har jo alltid likt skoleflinke folk. Men. Næh. Hun virker litt selvgod. Dessuten ser hun ganske feit ut på bildet, nesten litt tilbakestående. Føler meg faktisk så fremmed for budstikkadebatt-Bea at det tok litt tid for meg å bli rørt av de snille kommentarene fra ukjente Asker-elever (åh, hvorfor kan dere ikke si hvem dere er?) som snakker så varmt om meg. Men nå er jeg rørt. Og glad. Og underholdt. Er ikke hver dag du er hot topic på budstikka.no, liksom.

Venter bare på at Aftenposten skal meg, nå, som det superkomplekse temaet jeg er. Eller BBC, hvem vet.

Russetid: Eit samandrag

2010-05-21T14:33:00.003+02:00

Sånn, ferdig med hovudmålseksamen. No kan eg blogge igjen.

Eg har vore russ i år og det har vore gøy. Enkelt og greit. Festlig dei gongene eg var ute. Men ikkje så mykje meir enn det. Eg ser folk som græt og ikkje veit kva dei skal ta seg til no som dei ikkje kan stå under ein motorveg i regnet og drikke øl lenger, no som ein ikkje kan hoppe opp og ned til musikk som seier uhntz uhntz, og ein ikkje har noko orsaking for å gjere ein haug dumme ting lenger. Eg ... Ja, eg skal ikkje seie meir om den saka. Eg berre håpar livet har meir å by på. Noko anna ville vore sørgelig.

Russetida har gitt meg:

Ein håndfull koselege utekveldar
Ein keisam utekveld
Eit arr etter sigarettbrennmerke på handa (det var ikkje meg)
Eit sår etter sigarettbrennmerke i munnviken (det var framleis ikkje meg)
Dårleg råd
Arr på knærne etter krabbing frå Storting til slott
Avsmak på frossenpizza etter å ha eti to stykker på 20 min
Eit arr på overleppa forma som ein Hitlerbart

Noko sånt.

No gler eg meg berre til eg kan ta på russebuksa neste år. Ein gong russ, alltid russ!

(Eg tøysa)

Spynorsk mordliste

2010-05-12T11:09:00.002+02:00

Eg har alltid vore heldig med eksamen. I tiande kom eg opp i KRL og engelsk, i første kom eg ikkje opp, og i andre kom eg opp i engelsk munnleg. Livet var liksom på mi side. Difor tenkte eg at det kom til å gå slik i tredje òg. No som det verkeleg tel, liksom. Eg var nær å kaste nynorskordlista etter tentamen, og var skråsikker på at eg aldri skulle bruke han igjen. Så feil kan ein altså ta.

Eg kom opp i engelsk igjen, sjølvsagt gjorde eg det, det har jo blitt reine tradisjonen nå. Men, som de kanskje skjønar, med alt snakket om nynorsk, kom eg opp i det faget eg fryktar mest av alt (sett bort frå gym, men det kan ein ikkje kome opp i). Jau då. Ikkje nok med at det er ein norskeksamen ekstra, liksom. Hvilket inneber grufulle oppgåver og stress. Du skal skrive han på halvparten av tida du vanlegvis ville brukt på ei slik oppgåve, for du skal rette han også. Og nynorskretting er noko av det eg er mindre glad i her i verda.

Den oppmerksame lesaren vil no ha merka at dette innlegget er skrive på nynorsk. (Vel, i kvart fall eit slags forsøk på ein etterlikning av nynorsk. For det er allmenn kunnskap at ein aldri lærar seg nynorsk.) Eg skal nemleg skrive nynorsk heilt til eg er ferdig med eksamen. For å bli flinkare, for å stille hjernen om til det. Blogg, SMS, notat, facebook: alt skal gå føre seg på nynorsk. Men for at dette prosjektet skal gå bra, for at eg skal få utbytte av det, ber eg dykk om hjelp: Viss de ser feil eg gjer, rett dei. Ver så snill. Så blir alle glade.

Situasjonstilpasset tidsberegning

2010-05-07T16:33:00.003+02:00

Jeg kjeder meg og vil egentig dra nå-tidsberegning:

Hente drikke ut av kjøleskapet og legge det i en pose (beregnet tid): Et kvarter.

Hente drikke ut av kjøleskapet og legge det i en pose (reell tid): Tre minutter.

Rart, det der.

Snøen smelter i helvete

2010-04-29T14:34:00.003+02:00

JEG SKAL ALDRI MER PÅ ELIXIA.

Én gang til, bare fordi det er så deilig:

JEG

SKAL

ALDRI

MER

PÅ

ELIXIA

Da jeg meldte meg inn for rundt et år siden, så jeg for meg hvordan fettet skulle forsvinne, gymkarakteren skulle skyte i taket, og jeg skulle få overskudd til alt mulig, slik de dyrt og hellig lovte meg. Nå, etter et år og endt treningstid, tenkte jeg vi kunne se hvordan jeg har nådd målene. Etter ett år på Elixia, har jeg:

Gått opp 10 kg i vekt. Helt sant, selv om det høres ut som et tulletall. Før veide jeg 50. Nå veier jeg 60. Og nei, det er ikke muskelmasse. Jeg trener ikke styrke.
Gått ned en karakter i gym. Jeg har alltid hatt fire i gym. Til jul fikk jeg tre. Jeg har løpt cooperen til en firer før. Etter Elixia løp jeg til en treer.
Begynt å sove omtrent dobbelt så lenge som før.

Det er rart, egentlig. Jeg trente jo ikke før. Da veide jeg lite, da fikk jeg fire i gym. Trening skal jo ha positiv effekt, men på meg hadde det negativ. Jeg har dog en teori:

Du vet når du er skikkelig sulten? Sånn helt forferdelig sulten? Etter en stund går sulten over, og du merker den ikke lenger. Du blir rett og slett oversulten, og føler deg mett. Det er først når du begynner å spise at du merker at du faktisk er kjempesulten. Jeg tror det er litt på samme måte med kroppen min. Den var så overutrent at den ikke la merke til at jeg ikke trente, og derfor holdt seg tynn og sprek. Idet jeg begynte å trene, derimot, husket den at den faktisk har behov for slikt. Og i og med at jeg ikke er sånn superflink til å trene, ble jeg feit og slapp i stedet. Tada.

En ganske enkel konklusjon er at treningsopplegget har gått rett vest. Jeg har grudd meg til trening, slept meg opp i kondisavdelingen, satt meg på en trimsykkel og sett på Hotell Cæsar, syklet i ti minutter, og sneket meg til garderoben igjen, i frykt for at personalet skal se meg, og tenke at "fy søren, så dårlig hun er til å trene". Som oftest har jeg også spilt skikkelig sliten, eller kanskje haltet eller hostet litt, når jeg har gått forbi resepsjonen; de skulle tro at jeg var syk, skadet eller hadde tatt i som fy den lille tiden jeg var der oppe. Jeg er ikke sikker på om det funket.

Men nå er jeg i hvert fall ferdig. Aldri mer.

ALDRI MER!

"Vi lurte på om det bor en russ her"

2010-04-27T19:15:00.002+02:00

Jeg har gjort noe dumt. Noe fryktelig dumt.

Jeg glemte å legge flere russekort i buksa mi i dag morges, så jeg gikk avgårde uten. Da jeg kom hjem, lekte noen barn utenfor huset mitt, og de ville selvfølgelig ha kort. Snill som jeg er, sa jeg at jeg kunne gå inn og hente til dem. Det skulle jeg aldri ha gjort.

I løpet av de siste timene har barn ringt på. I bøtter og spann, flere puljer. Jungeltelegrafen funker som bare det. Og russekort skal de ha, hele gjengen. Det er forsåvidt greit å bli kvitt disse kortene, i og med at Russedress sendte meg dobbelt så mange som jeg hadde bestilt, men dette begynner nesten å ligne alvorlig krenkelse av privatlivet mitt.

Nå sitter jeg på rommet mitt og leser til prøve. Rommet mitt ligger rett ved inngangsdøra, så jeg hører ca. alt som sies utenfor. Jeg gjengir her en samtale mellom noen jenter.

- Er det broren til Andreas som bor her? (Broren? BROREN? Greit at en Tryvannshelg ikke akkurat er en vidunderkur for utseendet, men BROREN? Unnskyld meg.)
- Jaa. Det var noen andre som ringte på her i sted. (Takk, jeg vet.)
- Kan ikke du ringe på?
- Neeei.
- Jo, kom igjen.
- OK, men da løper dere ikke!
- Nei da.
- Men en av oss må snakke!
- Jeg tør ikke.
- Bare ring på, da!
Og, helt riktig, det ringer på. Jeg blir sittende i senga, litt i tvil om jeg orker enda en pulje russekorttiggere på døra. Min søster går derfor og åpner.
- Hei, atte, vi lurte på om det bor en russ her. (En russ? Jeg har lenge mistenkt at jeg, nå som jeg har på buksen, ikke lenger er et unikt individ, bare en anonym del av en stigmatisert gruppe. Der fikk jeg bekreftelsen.)
Jeg viser meg i døråpningen. Barna blir stille.

De fikk russekort til slutt. Både to og tre, de skulle ha til søsken og jeg vet ikke hva. Kanskje det var lurt, egentlig. Kanskje jeg skulle gitt dem hele pakka mi, så de kunne delt ut til alle, så jeg kunne lest om filosofi og humanisme og Ghandi i fred. Kanskje jeg rett og slett skal sette en kurv med russekort utenfor.

Men på en annen side har jeg aldri vært særlig populær, og kommer neppe til å bli det senere, heller. Kanskje jeg bare skal nyte det, den lille tiden det varer.

Bare så det er sagt

2010-04-22T15:53:00.003+02:00

Russen er ikke bare fyll, slåsskamper og knuste ølflasker. Russen gir nemlig også russekort til små, sjenerte jenter som ikke tør å spørre, men som med alt sitt kroppsspråk viser at de egentlig har veldig lyst på russekort.

Jeg gjør i hvert fall det.

Historien om en sterk kvinne

2010-04-19T22:03:00.004+02:00

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før. Det er skummelt, litt rart, og på en måte føles det innmari godt. Jeg har skrevet en skolestil der mine faktiske meninger er representert.

Alle oppgaver man får på skolen legger opp til et sosialistisk svar. Det er sant. "Skriv en stil om materialisme i dagens samfunn, og drøft om dette er positivt eller negativt" (Les: Skriv en stil der du hater alt som ikke er loppemarked og potetsekker.) "Skriv en stil der du forklarer hvor grusomme markedskreftene er og hvorfor vi alle kommer til å dø hvis vi ikke gir eiendommen vår til staten." OK, så har jeg ikke fått sistnevnte oppgave før, men den kommer sikkert på eksamen.

Det ligger alltid veldig i kortene hva eksamenforfatterne ønsker at man skal svare. Og, som den skoleflinke jenta jeg er, svarer jeg alltid det de vil. Du burde klemme den som setter seg ved siden av deg på bussen, ikke flytte deg lengre unna. Penger gjør oss ulykkelige. Materialisme er som kreft for hjertene våre, og forkrøpler dem til det bare er aske og gråt igjen. Hvis man skal tro stilbesvarelsene mine. Men jeg mener det jo ikke.

Jeg liker liberalisme. Jeg liker frihet. Jeg liker å være et individ, ikke en anonym del av en teit gruppe. Men det vet ikke lærerne.

Før nå, da. Dagens historie og filosofi-tentamen dreide seg om likhet. Og jo da, fasiten lå der. Selv om oppgaven dristet seg til å spørre om ulikhet, muligens, mot alle formodninger, kunne være positivt, var det helt opplagt at du skulle elske likhet og hate dens fiender. Og jeg vet ikke om det er russetiden, det at jeg snart er ferdig med hele skolen, eller noe annet, men jeg hoppet glatt over fasiten og konkluderte med at likhet ikke finnes, at det er umulig å gjennomføre total likhet. Stikk i strid med det venstrevridde lærere ønsker. Rebell-Bea.

Nå gjenstår det bare å se hvordan det går.

Og i morgen er det russetid!

Skrivesperre

2010-04-18T16:49:00.003+02:00

Plutselig fikk jeg for meg å begynne med hardcore blogging igjen, så her kommer andre innlegg dette kvarteret. Står muligens i kontrast til overskriften, men bare vent.

Jeg sitter og leser til historie og filosofi-tentamen, og forbereder meg på å "belyse, kommentere og drøfte ulike problemstillinger som temaet [likhet] reiser". Nei da, jeg tulla. Jeg klarer ikke å forberede noen ting, jeg bare gruer meg. Jeg vet nemlig hvordan det kommer til å gå. Det kommer til å gå helt likt som det har gått på de siste tre-fire prøvene jeg har hatt. Rett i dass.

Jeg var skikkelig flink på skolen før. Hittil har jeg 6 i snitt i avgangsfagene, og fikk jeg i lekse å skumme igjennom et kapittel, kan du være sikker på at jeg skrev notater og svarte på oppsummeringsspørsmålene i tillegg. Jeg skrev også gode stiler. Det merker jeg nå. Når jeg leser stilene mine fra første og andre gym blir jeg råimponert. Wow, moden refleksjon! Du verden, morsom vri på problemstillingen! Jøss, for en tankerekke! Nå, derimot, klarer jeg ikke sånt lenger.

Jeg bare kløner og klanter. På sist historieprøve, med en lærer som elsker refleksjoner og kritiske innvendinger, klarte jeg bare å reprodusere et par poeng fra boka på en usedvanlig barnslig måte. På nynorsktentamen klarte jeg ikke å produsere en eneste fornuftig tanke, langt mindre formulere noe som helst. Jeg var direkte flau da jeg leverte, og tror aldri jeg kan se norsklæreren min i øynene igjen.

Og derfor gruer jeg meg til i morgen. Til å sitte foran macen i fem timer, glanende inn i skjermen som om en løsning, en kur mot idiotien, skulle ligge gjemt der. Skrive av en setning fra boka i ny og ne, putte noe svada bak "men hvis man ser det fra et sosialistisk perspektiv", glane litt til. Se på klokka, svette mer og mer etter hvert som det går opp for meg at jeg snart må levere, og at teksten min ikke vil gi meg mer enn en firer. Prøve å tvinge meg selv til å skrive noe, i visshet om at det er nå eller aldri, uten at det er i nærheten av å hjelpe. Fortvile, fordi jeg vet at jeg en gang har kunnet dette, men av en eller annen grunn har glemt det.

Dessuten passer slik akutt dumhet/skrivesperre dårlig nå. I og med at jeg snart har tre skriftlige eksamener. Jeg vil ikke mer.

Busserukse

2010-04-18T16:07:00.003+02:00

Visste du at man ikke burde stryke oppå et strykemerke etter at man har tatt av papiret? Det visste ikke jeg. Derfor er gutten som padler i en ølkasse halvveis smurt ut over russebuksa mi, og B-en er litt slitt og stygg allerede.

Dessuten regnet jeg med at lommene på russebuksa var plassert på rompa, så jeg strøk på to håndavtrykkmerker der. Det er jo naturlig, tenkte jeg, bukselommene sitter alltid på rompa, med mindre det er en sånn stygg bukse uten baklommer i det hele tatt, og det er jo ikke russebuksa mi. Men jeg tenkte feil. Derfor kommer jeg nå til å gå rundt og hinte om at noen har tatt meg på lårene, der lommene faktisk sitter. Litt mindre crazy og frekt enn jeg hadde tenkt meg, men til gjengjeld en smule mer originalt.

Huff. Ingen har fortalt meg at livet som russ er så fullt av utfordringer.

Det burde ikke vært lov

2010-04-06T16:46:00.002+02:00

Jeg gjentar, det burde ikke være lov. Faktisk. Det finnes mye grusomhet i verden, jeg skal ikke si at jeg har opplevd alt, men det er sannelig ikke alltid lett å være meg heller.

Jeg er en flittig person. Flink, flittig, skoleflink. Hele året jobber jeg hardt, målbevisst, smiler til kunder på jobb og leverer skoleoppgavene mine i tide. Jeg har et relativt tett program hele tiden, ikke mye tid til annet vissvass. Stresset hender det også at jeg blir. Men så kommer feriene. Endelig skal jeg ha det gøy, endelig kan jeg slappe av! Ja, særlig.

Kroppen min er nemlig enig med meg i at det er viktig å jobbe og å få bra karakterer. Derfor er jeg veldig sjelden syk. På arbeidsdager, vel å merke. På arbeidsdager. Jeg kan ikke huske sist jeg var hjemme fra skolen på grunn av sykdom. Det var vel på ungdomsskolen en gang. Men i feriene; heisann! I feriene har jeg kanskje ikke program. I feriene trenger jeg ikke møte opp på skolen, og er jeg bortreist, skal jeg ikke engang jobbe! Og det vet kroppen min. Derfor benytter den de stakkars små feriene til å pøse ut alt av sykdom som har demmet seg opp, men ikke fått utslipp, gjennom hele året. Det er helt sant. Jeg var syk i Japan i fjor, småtufs i både Paris og på Roskilde, lå og kastet opp i Roma i vinterferien, og nå har jeg nettopp kommet hjem fra en uke i Alpene.

Jeg elsker slalåm. Det er out of character, i og med at trening og meg er en elendig kombinasjon til vanlig, men slalåm er fantastisk. Særlig hvis du er i Alpene. Og nå var vi jo det. Jeg hadde gledet meg i to år. Men, selvfølgelig, idet bilen begynner å stige opp alpeberget, begynner jeg å hoste. Og jeg ligger i sengen. Resten av uka. Hele uka jeg skulle stå slalåm, jeg hadde dratt mangemange mil for å stå slalåm, men nei da. Jeg hostet, hadde vondt, vre meg i sengen, og da siste dagen kom, sola skinte og jeg fortsatt ikke hadde stått slalåm, gråt jeg til og med litt.

Men nå er jeg selvfølgelig frisk. Skolen har jo startet igjen.

Dødsskrik

2010-03-12T17:51:00.001+01:00

Nå skulle jeg ønske jeg hadde en skikkelig stor poppis-blogg. Da hadde jeg sikkert fått hjelp. Og hjelp, det trenger jeg.

Det har seg nemlig slik at MacBook Pro-en jeg bestilte kostet litt penger. Evt. alle pengene mine og mer enn det. En naturlig konsekvens av min fattigdom er at jeg ikke lenger har råd til mat i kantina. Eller noen andre steder, for den saks skyld. Og det betyr, mine venner, at jeg må ty til drastiske tiltak, at jeg må nedverdige meg til et nivå jeg ikke har vært på siden ungdomsskolen: Jeg må ha med matpakke.

Jeg vet at barn sulter i Afrika, at de ble storfornøyde hvis de fikk en skive barkebrød under krigen, men det hjelper ikke. De altfor tykke skivene tørt brød med svett ost vokser i munnen på meg, og sulten forsvinner brått idet jeg åpner matboksen. Allikevel er det slik jeg nå må leve, synkende i en gjørme av brødsmulerbsom aldri forsvinner.

Og ikke nok med at jeg ikke liker matpakke. Jeg tåler det ikke, heller. Helt sant. Jeg er sjeldent syk, men etter en uke på matpakkedietten, ligger jeg i senga og tør ikke puste for da må jeg hoste, og hoster jeg, gjør det vondt.

Og nå kommer jeg til startpoenget mitt. Hvis jeg bare var en stor kjendisblogger. For det første hadde jeg sikkert fått Mac-en gratis: Verden ville jo gått under hvis jeg ikke hadde mulighet til å blogge. Og hadde det ikke vært så vel, hadde jeg i hvert fall blitt sponset av Tine eller 7eleven eller kantinedama eller noe. Det er forresten fortsatt lov å sponse meg. Jeg skal bli stor en dag, bare vent. En sjelden gang iblant kan det faktisk hende jeg finner på å skrive noe som er bra. Ikke nå, da, selvfølgelig. Nå er jeg jo syk.

En bloggspisende grevling, og noe man nesten kan bli religiøs av

2010-03-09T19:19:00.002+01:00

Jeg har blogget hver dag i det siste. Jeg lover. Men, typisk nok, så sølte søsteren min ketsjup ut over alt, og så kom det en grevling og spiste det. Det er derfor det er litt tomt her nå. I hvert fall er det nesten sånn det gikk for seg.

For jeg skulle jo begynne å blogge igjen, og jeg vet det er noe sånt som 20 folk som ble mer eller mindre glade for det (statcounter.com ftw), og det er jo faktisk 17 mer enn hva jeg trodde, og det var litt av en energidrikk for inspirasjonen. Hjernen min kom i bloggmodus igjen, hver liten hendelse ble automatisk omdannet til et lite innlegg i hjernen min, og bloggeren Bea var tilbake.

Så skjedde det utenkelige. Det du bare ser på film, det du hører andre fortelle om, og tenker "det er dem, men det skjer ikke meg". Og det kom som lyn fra klar himmel, som revolusjon fra Høyre. Jeg hadde to programmer oppe, Firefox og Word, ikke noe som krevde sånn ... (nå beveger jeg meg inn på et område der terminologien min ikke strekker helt til, merker jeg) ... ting, og plutselig, midt i en scrolling ned en Facebook-profil, låste alt seg. Og da mener jeg alt. Så alt at ikke engang ctrl alt delete funket. Da jeg, etter å ha brukt svenskeknappen, skulle skru på PC-en igjen, var skjermen svart med grønne streker over seg. Nå kan jeg ikke sånn supermye om PC-er, men en eller annen magefølelse sa meg at noe var galt. Og jeg hadde selvfølgelig rett. Jeg har ingen PC lenger nå. Og den har spist Vista-CD-en min, som jeg i min dårskap puttet inn i håp om å få reinstallert hele pakka. Nå gråter jeg meg i søvn hver kveld.

DERFOR blogger jeg ikke.

Jeg lurer derimot på om jeg skal bli religiøs. Jeg var på besøk i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på søndag, i forbindelse med religionsprosjekt, og det var innmari koselig og interessant. Det er dog ikke grunnen til denne åndelige undringen.

Jeg har aldri vært noen stor fan av back up. Kjedelig, treigt, og hvem trenger vel det så lenge PC-en går på skinner? Ja, selvfølgelig ler jeg når folk søler rusbrus utover PC-en og ikke har noen backup av noe, men jeg er da ikke så teit at jeg drikker rusbrus ved siden av PC-en heller. Allikevel var Sex and the City en tankevekker (du vet den episoden der Carries PC dør og alt hun har skrevet er borte), og jeg fikk pappas gamle eksterne harddisk. Den lå på skrivebordet mitt i dager og uker, til jeg plutselig fikk flinkisdag. Du vet, en sånn dag der du får gjort alt du skal, i riktig rekkefølge, du er rett og slett verdens flinkeste menneske. På denne dagen backet jeg like så godt opp. Så har jeg gjort det, liksom. Og -- det er her Gud kommer inn -- to dager senere krasjet PC-en. Sannelig sier jeg dere: To dager senere. Skummelt, eller?

Jeg skal forresten bestille MacBook Pro i morgen. Er det noen som vet hvor stor en tretten tommers skjerm er, ca.?

Min kamp

2010-03-01T19:45:00.003+01:00

Jeg har gjort det. Jeg har klart det. Jeg har overvunnet frykten, sett djevelen i øynene, seiret over ondskapen. Jeg har meldt meg ut av Elixia. Les, grøss, og beundre meg!

Bea: Hei, ja, jeg vil gjerne melde meg ut når bindingstiden er over.
Elixia-dame: Å ja. Ja, og hvorfor vil du deeeet, da?
Jeg vet det nok. Idet jeg sier at jeg hater å trene, at jeg har gått opp ca. fem-ti kilo og ned en gymkarakter siden jeg startet der, eller at jeg synes det er galskap å betale syv tusen i året for medlemskapet, lover de bot og bedring og et skreddersydd opplegg tilpasset akkurat meg, slik at jeg, som så mange andre før meg, finner meg selv og treningsgleden hos dem. Jeg vet de skal si alt dette, så jeg er forberedt.
Bea: Nei, du skjønner, jeg skal flytte!
Elixia: Åååh? Langt bort, da, eller?
Nei, din tufs, jeg skal flytte to hundre meter bort i gata, og da blir det litt vel vanskelig å få trent her.
Bea: Ja, til Bergen.
Elixia: Åååh, men vi har Elixia i Bergen også, vet du!
Selvfølgelig har dere det. Dere er jo overalt, små djevler. Men jeg vet sånt. Derfor har jeg øvd inn et svar foran speilet, også her.
Bea: Ja, jeg skal SELVFØLGELIG melde meg inn der etter hvert, men jeg vet ikke helt hvor lang tid det kommer til å ta med selve flyttinga og så videre, så tar det litt som det kommer.
Jeg vet det er stygt å lyve. Men, som Skorpan Lejonhjärta så klokt sier, er det av og til nødvendig.
Elixia: Å ja. Fyll ut denne. Så trener du ut april. Hmpf.

To måneder igjen, nå. To måneder. Så: FRIHET.

Bea og Lars forbedrer norsk grammatikk

2010-02-28T16:16:00.004+01:00

Hei! Jeg tenkte å begynne å blogge igjen. Kanskje. I hvert fall:

I dag tenkte jeg å skrive om norsk grammatikk. Språk er gøy, språk er et viktig kommunikasjonsmiddel, men som vi skal se i dag, kan språk også føre til store misforståelser. Og det er jo ikke bra. Norsk grammatikk har et stort problem, slik jeg ser det. Den har en form for lite av første person flertall. Dette er dumt, det er teit, og det fører ofte til at folk blir lei seg og sinte. Jeg kan huske en gang, på ungdomsskolen, da vi skulle ha gruppearbeid. Drama oppsto, og jeg sa til Heidi at "Andreas gidder ikke være på gruppa allikevel, så vi må finne oss noen andre å jobbe med." Heidi, som trodde hun ble latt i stikken av sin beste venn, syntes ikke noe særlig om situasjonen, selv om jeg selvsagt mente at hun og jeg måtte lage en ny gruppe.

Nå i vinterferien var jeg i Roma med Lars og familien hans. Det var hyggelig og kulturelt og morsomt, men også her satte språket stopper for kommunikasjonen. Fru Solbakken hadde nemlig vært i Roma før. Det hadde ikke vo andre. Derfor ble far i huset svært forvirret da fruen utbrøt "der nede har vi spist!". Det hadde vo jo ikke. Og nei, det var ikke Fru Solbakken som surret. Det var hun og venninnene som hadde spist der da de sist besøkte byen. Forvirringen var til å ta og føle på, men heldigvis ble situasjonen oppklart, og ingen kom til skade.

Det var allikevel nok til at Lars og jeg følte at noe måtte gjøres. Her må det et drastisk tiltak til, tenkte vo, vi kan ikke fortsette å leve i en verden der man ikke skjønner hvem "vi" er, der man tror man blir forlatt i et gruppearbeid når samtalepartneren mener det motsatte, der man tror man har blitt dement når man blir fortalt at man har spist et sted uten å ha noe som helst minne av det! Alt dette tenkte Lars og jeg, og vo slo våre kloke hoder sammen. Resultatet? Mine damer og herrer, la meg presentere norsk språks nye pronomen:

Subjektsform: VO

Objektsform: ISS

"Vo" brukes der fru Solbakken brukte "vi". Det brukes når man refererer til seg selv og noen andre, men denne gruppen ekskluderer mottakeren av budskapet. Det brukes når jeg snakker til deg om noe Ilanit og jeg gjorde, uten at du var med. La meg eksemplifisere litt:

Subjektsform:

Vo var nettopp i Roma. Jeg og familien til Lars var nettopp i Roma.

Vi var nettopp i Roma. Jeg og du/dere var nettopp i Roma.

Vo har spist der. Jeg og venninnene mine har spist der.

Vi har spist der. Jeg og du/dere har spist der.

Vo må finne oss en annen gruppe. Jeg og Andreas må finne oss en annen gruppe.

Vi må finne oss en annen gruppe. Jeg og du/dere må finne oss en annen gruppe.

Vo tenkte: Vi kan ikke leve i en verden ... Lars og jeg tenkte: Lars, jeg, du, dere og alle andre kan ikke leve i en verden ...

Objektsform:

Han har kjøpt en bil til iss. Han har kjøpt en bil til Lars og meg.

Han har kjøpt en bil til oss. Han har kjøpt en bil til deg/dere og meg.

Ser dere? Ikke så vanskelig, men veldig gøy, og ikke minst utrolig praktisk! Ingen misforståelser, ingen tårer og jammer, ja, jeg tror rett og slett vo er inne på noe stort her! Så, mine venner: Bruk det, blogg om det, skriv det i skolestilene deres, og verden vil bli et bedre sted!

Jeg har verdens søteste kjæreste

2010-02-04T12:58:00.001+01:00

Han ringer meg.

"Bea, jeg kom på en ting i sted. Da jeg var liten, og var interessert i Maria, tok jeg på meg fem gensere en dag sånn at det skulle se ut som om jeg var stor og hadde muskler. Det var varmt."

Jeg lurer på om jeg skal bli litt sjalu og spørre om hvorfor han aldri har tatt på seg fem gensere for meg, er jeg så mye mindre verdt? Men jeg dropper det. Det var så søtt.

Jeg har bursdag i morgen

2010-02-01T21:45:00.001+01:00

Har du ikke gave til meg ennå, sier du?

Et lite tips:

http://www.smellmeand.com/en/

Som en åpen bok

2010-01-14T18:33:00.002+01:00

I dag skulle jeg kjøpe lunsj på 7eleven.
"En salat i dag?", spurte mannen bak kassa, i sitt livs sjokktilstand.
"Eh, ja. Jeg har trent og sånt, prøver å kjøre den sunne linja helt ut." Jeg mumlet litt, og han så mer og mer fortumlet ut jo lenger ut i setningen jeg kom.
"Ja, og så en donut, da. Hehe." Jeg kunne jo ikke la ham dø av sjokk, liksom.

Du kan ikke påstå at du ikke er misunnelig

2010-01-13T22:48:00.001+01:00

I dag fikk jeg min helt egen blå boks på jobb, en boks hvor jeg kan ha alt hva jeg vil; veska mi, et par sko, en jakke eller en sovepose, og den er bare min. Jeg er fortsatt hoppende glad, smiler av alt. Det er virkelig ikke hver dag verden smiler slik til deg.

Svette

2010-01-06T18:14:00.004+01:00

Åh, jeg er så varm. Svetter som en gris, dusjer bare i iskaldt vann. Gleder meg til jeg kan gå med mer enn en singlet og en shorts når jeg skal ut. Skikkelig solbrent er jeg også. Hvor har vinteren blitt av?

Nei da, jeg bare tulla. Ville bare være litt annerledes enn alle som klager på kulda. Men innerst inne er jeg akkurat den samme. Frossen.

[Sett inn Amy Winehouse-lyrics om rehab]

2010-01-05T21:30:00.003+01:00

Jeg startet som en uskyldig, uvitende og sympatisk kjæreste som gikk med på å lære seg litt om sin elskedes interesser, og i går brast jeg sammen i krampegråt fordi jeg døde på Kingdom Hearts. Jeg lurer på om det kanskje har gått for langt.

(Men til mitt forsvar var bossen dritvanskelig og jeg hadde practically slått ham og hjertet superbanket av forskuddsglede da jeg døde.)

Hei igjen

2010-01-03T21:55:00.002+01:00

Nå begynner jeg å bli litt nervøs. Det er tre dager siden nyttårsaften, og enda har ingen lagt ut bilder av meg. Tenk om folk tror at jeg satt hjemme på nyttårsaften, selveste kvelden. Tenk om folk tror jeg ikke var på fest. Men det var jeg, altså. Bare så dere vet det. Så det ikke oppstår noen misforståelser, liksom. Jeg var på fest. Jeg har venner.

(Ja, jeg vet, men jeg blir stressa siden dette er første bloggposten i år og da burde den være spektakulær og jeg takler ikke sånt press!)

Du vet det gikk dårlig på tentamen når ...

2009-12-17T23:49:00.001+01:00

du brukte poeng fra An Inconvenient Truth som vitenskapelige argumenter.

Nok er nok

2009-12-07T14:10:00.004+01:00

Jeg har hatt resultatene fra pollen der jeg banka Nicolay på bloggen min veldig lenge nå. Det ga meg sånn en deilig følelse. Dere burde også bli glade, dere vant jo. Bortsett fra de to som stemte på Nicolay. HAHA. Her eviggjøres den:

Hvem får lappen først av Nicolay og meg?

Du!	7 (77%)
Nicolay!	2 (22%)

Votes so far: 9
Poll closed

Ellers er jeg litt bekymra fordi jeg nettopp hadde engelsktentamen og syntes det gikk innmari bra. Jeg synes aldri det går innmari bra på prøver, og en tommelregel er at jo bedre jeg tror det går, desto dårligere karakter får jeg. Ut ifra den logikken stryker jeg nok på denne.

I går leste jeg ut Renselse av Renberg. Den var ganske bra, men litt slitsom å lese, og du merker at Renberg er i starten av forfatterskapet og vil markere seg. I hvert fall syntes jeg det virket sånn. Neste bok på lista er Stille dager i Mixing Part. Kjøper den på jobb i morgen. Nå skal jeg oppdatere Bokelskere, og så gyve løs på historie og filosofi-tentamenforberedelsene.

Random innlegg? Jeg? Neih.

Sminkepungen: En historie om mennesklig intelligens på sitt laveste

2009-12-06T21:06:00.002+01:00

Det er fredag, det er snart fest, og jeg skal sminke meg. Jeg åpner sekken for å finne sminkepungen, flytter litt på bøkene som sikkert ligger i veien, åpner gymbagen, hiver ut alle våte håndklær og svette sports-BH-er, ser i sekken en gang til, men sminkepungen er ingen steder å finne. Hm. Merkelig.

Etter å ha sjekket tre ganger til, ringer jeg Elixia. Kanskje jeg har glemt den der? Nei, de har ikke sett noe. Nei vel. Ringer hjem til Lars, men der finner de heller ikke noe. Nei vel, dette begynner å love dårlig, jeg kan jo ikke gå på fest uten sminke, og dessuten har jeg P-pillene mine i den, og jeg begynner å se for meg en sminkeløs fremtid full av småunger. Jeg orker ikke tanken på en sånn fremtid, så jeg hiver meg i bilen.

Jeg sladder inn i skolegården, løper inn i en nesten forlatt skolebygning, unnskyld, kan du være så snill å låse opp klasserommet, jeg tror kanskje jeg har glemt noe der. Unnskyld, du har ikke sett en sminkepung mens du har vasket? Sminkepungen er og forblir borte, og pulsen øker ettersom tiden til festen starter begynner minker. Inn i bilen igjen, Elixia neste, leter febrilsk gjennom garderoben, men den hvite snoopy-sminkepungen min er ingensteds å se. Hadde jeg ikke vært voksen og snart nitten år, hadde jeg sikkert begynt å gråte, men den er sikkert hos Simen, tenker jeg, og irriterer meg over rushtrafikken samtidig som jeg risikerer å miste lappen og skriver en melding til moren til Simen mens jeg kø-kjører, halvveis-lukeparkerer utenfor huset deres, åh, tusen takk for at jeg får komme inn og lete. Endevender rommet til Simen, men finner ingenting, og nå har jeg gitt opp, for jeg har ikke vært flere steder den dagen, og jeg begynner å bli temmelig trist og lei meg.

Men, tenker jeg, en tapt sminkepung betyr ikke at du fritas fra alt ansvar, du har faktisk lovt å hente kjæresten din fra jobb. Så jeg kjører mot Nesbru mens jeg ser fremtiden forfalle, kommer frem, hei, Lars, vet du hva, jeg finner ikke sminkepungen min. Jeg aner ikke hvor den er. Og vi skal jo på fest nå. Og P-pillene mine er jo der. Så trist, sier han, jeg kjører, han snur seg, og sier

har du lyst til å gjette hva han sier?

du klarer det nok, hvis du ser på tittelen og tenker på hvor teit og klønete jeg pleier å være

Bea, du vet at sminkepungen din ligger her?, og løfter den opp fra baksetet, baksetet på bilen jeg har kjørt rundt i mens jeg har vært innom skolen og Elixia og Simen, jeg kunne bare snudd meg rundt og spart meg for hele bryet, men sminkepungen min er funnet og verdens balanse er igjen på plass, og jeg ler og ler og ler. Så sminker jeg meg og drar på fest.

God jul!

2009-11-30T22:56:00.002+01:00

I morgen er det første desember, men jeg har glemt julekalenderen hjemme. Ellers skal jeg bore i tanna mi i morgen. Det er en grusom verden vi lever i; lykke er en illusjon og boring gjør sikkert dødsvondt.

Noveller, ass

2009-11-25T14:51:00.004+01:00

I dag hadde jeg nynorsktentamen. Den nest siste i livet mitt. Og det var en novelleoppgave der, hurra, den tar jeg, tenkte jeg. Og så ble jeg lei meg.

På ungdomsskolen var jeg en mester i noveller og fortellinger. Jeg tror jeg fikk 5+ på én novelle, resten var rene seksere som av og til ble lest opp i klassen. Jeg elsket tentamen, jeg la sjela mi i å skrive noveller. Jeg fikk omtrent ikke sove dagen før vi skulle få dem tilbake, et lite barn før julaften. I dag, derimot, fikk jeg så vidt raska sammen halvannen side med ufullstendige setninger om meningsløshet og et poengløst, kjedelig liv med fester og alkohol og denslags, og en elendig bruk av symboler som egentlig ikke betyr noe. Dønn kjedelig og helt poengløst og i hvert fall ikke særlig bra. Sånt gjør meg trist. Jeg vil bli flink til å skrive igjen.

Unnskyld, språkpris, sa du?

2009-11-23T21:17:00.006+01:00

Det nasjonale senter for fremmedspråk har i år tildelt Asker videregående skole prisen sin, bestående av 100.000 kroner, siden den på en "inspirerende og nyskapende måte" har "bidratt til å rekruttere elever til programfag innen fremmedspråk". Og tro meg, hermetegnene var der ikke bare fordi jeg siterte. De var der for å skape en svært kunstig stemning over det hele, for er det én ting jeg er misfornøyd med angående min skolegang, er det tilbudet på fremmedspråksopplæring. Fra min skole. Asker videregående skole.

Jeg elsker språk, og det har jeg alltid gjort. Da vi skulle søke oss inn på videregående, fartet representater fra skolene rundt og fortalte med sympatiske smil om hvorfor vi burde velge deres skole. "På Asker satser vi virkelig på språkopplæring", sa de. "Vi tilbyr tysk og fransk og spansk, dette er enhver skoles plikt!" Det hørtes da bra ut, tenkte jeg, og søkte. Nå, to år senere, kjenner jeg overhodet ikke igjen den skolen jeg fikk beskrevet.

Jeg søkte tysk fordypning og spansk i fjor vår. To av de tre fagene det er enhver skoles plikt å undervise i. Da timeplanene ble utdelt i høst, var ingen av fagene der. Hvorfor ikke? Nei, det kunne ikke prioriteres. Skolen hadde ikke råd. Det var andre ting som var viktigere, andre fag som hadde flere søkere. Så nå dasser jeg rundt fra tulletime til tulletime, og planen om å bruke videregående skole til å lære mest mulig språk, slik jeg ble lovet at var mulig, har gått rett vest. Jeg har flere eksempler på andre elevers liknende situasjoner. Og så får skolen en PRIS for SATSING på fremmedspråk. Banning i kirka, er det. Frekkhet på høyeste nivå. Folk klager på at Obama får fredsprisen, men han har da i det minste en viss link til det hele. Jeg vet ikke om noen annen skole med så dårlig språkopplæringstilbud som Asker.

Ja da, jeg skjønner ikke hvilken utfordrende jobb ledelsen egentlig har, alle vil at deres ønsker skal tas hensyn til, vi er jo faktisk 700 elever eller noe, det er tilbud og etterspørsel som gjelder, og det var faktisk ikke flere folk som søkte språkfag, for språk er egentlig bare teit. Og jeg vet alt det der, men det å gi en skole som ikke tilbyr fremmedspråk, en pris for at de er så flinke med fremmedspråk, henger uansett ikke på greip. Og tenk på de stakkarene som ser at Asker har fått prisen, tenker at hei, DET må være en bra skole hvis jeg vil lære meg språk, og ender opp med å sove seg igjennom helt irrelevante samfunnsøkonomitimer i stedet. Det har rett og slett skjedd en stor feil her.

Fra en fersk sjåførs hverdag

2009-11-19T15:48:00.004+01:00

Ja, jeg vet bloggen min handler om bil og denslags for tiden, men så er det jo det største som har skjedd i livet mitt siden Lars, så jeg føler meg berettiget til å blogge masse om det. Altså. Jeg trodde at enhver bekymring skulle forsvinne fra livet mitt idet jeg tok lappen, at verden nå skulle ligge for mine føtter og at ingenting nå ville kunne gå galt. Men akk, så feil kan man altså ta.

Jeg benytter enhver anledning til å kjøre nå. Skal noen et par meter bort i veien, spretter jeg opp og tilbyr meg å kjøre dem. Er jeg heldig, svarer de ja. Skal noen ha noe fra en butikk, spør de meg, og jeg blir sjeleglad for å få brukt mitt midlertidige førerbevis for hva det er verdt. Sånn som i dag, for eksempel. Pappa skulle ha noen ledninggreier fra Clas Ohlson. Og jeg dro avgårde. Så kom jeg til parkeringshuset, da. Det store, skumle parkeringshuset med de sinte menneskene og de trange parkeringsplassene. Og der, rett etter den skumle bommen hvis tilhørende billettautomat er umulig å plassere bilen i riktig avstand til, var det en ledig plass! Hurra! Det var bare åtti problemer. Et eldre, stresset par skulle ut med deres bil, og jeg blokkerte for dem. Stresset som jeg var, plasserte jeg meg så feil som man kan, og det ble ikke bedre av at jeg i samme slengen blokkerte hele innfarten til parkeringshuset. Folk begynte å tute og skule, og jeg ble bare svettere og svettere og rattet og rygget og kjørte fremover og justerte og veivet for alt jeg var verdt, men til ingen nytte. Til slutt rattet jeg så brått at jeg kom nær tuta, og da trodde vel alle at jeg var frekk nok til å tute på dem, men det var jo ikke meningen, så da ble jeg så flau at jeg ga opp plassen og kjørte et annet sted med senket blikk. Litt lenger borte fant jeg en annen plass. Der endte jeg opp veldig skrått, tre cm fra bilen til høyre og halvannen meter fra den til venstre. Men da jeg begynte å planlegge opprettingen, kom hun som hadde tutet på meg og sett sint ut fra i sted kjørende, så jeg turte ikke. Jeg løp bare inn på Clas Ohlson og tilbake igjen i en feiende fart, og håpet at bilen som sto tre cm inntil min ikke skulle ripe den opp i et forsøk på å slippe ut.

Jeg kommer nok til å bli en av de damene som gir nøklene til en tilfeldig forbipasserende og sier "hei du, kan ikke du parkere bilen min?", og derfor må kjøpe ny bil ganske ofte.

Lappen

2009-11-17T20:02:00.002+01:00

Søren òg. Jeg som hadde planlagt det perfekte blogginnlegget ut ifra at jeg skulle stryke. Men, på den positive siden, har jeg nå lappen.

(Men jeg bare tøyser med den nonchalante tonen. Egentlig hopper og danser jeg helt vilt inni meg og smiler og føler meg ca. en halv kilo lett og føler meg helt usårlig.)

Nerver, og en ydmyk bønn

2009-11-15T23:18:00.004+01:00

Jeg har ikke blogget på lenge nå. Og ikke tro at det er skole som er grunnen -- jeg blogger jo bare mer når jeg sitter foran PC-en med en eller annen norskstil. Nei, grunnen til at dere har savnet meg så fælt, er at jeg bruker all ledig tid på å kjøre bil. Kjøre, kjøre, kjøre, for kjørelæreren min var frekk nok til å bestille en nokså tidlig oppkjøring. På tirsdag. Nå på tirsdag. I overimorgen. Snart i morgen. Herregud.

Jeg hadde ett ønske innfor oppkjøringen. Ikke Oslo, sa jeg. Hvis jeg kommer til Oslo, stryker jeg. Jeg skjønner jo ikke engang hvordan veiene går der inne, sa jeg, og det er sant, for det er jo bare rot og enveiskjøringer og ikke noe oppmarkert veibane og høyreregel i hytt og pine og sporvogner og skumle lyskryss og i det hele tatt. Ikke koselig. Kjørelæreren min sa OK, ikke Oslo, da burde vi sette oppkjøringen din i rushtiden. For du kan jo ikke stå i kø hele tiden. Det blir for dumt. God idé, sa jeg, og han bestilte. Klokka 08:10. Kan ikke slå feil. Trodde jeg. Men så, plutselig, kom jeg på noe. I rushtiden er det biler på veien. Mange biler. Overalt. Og det er litt dumt. For jeg kan kjøre, så lenge jeg slipper å forholde meg til andre folk. Så lenge jeg slipper å surre med vikeplikt og å flette meg inn på motorveien og holde riktig avstand til forankjørende og kjøre forbi folk og å lese andres plassering i rundkjøringen og denslags. Og det er jo akkurat det man må i rushtiden. Da er det biler OVERALT. Hjelp. Dette går ikke bra.

Så derfor ber jeg dere, kjære lesere. (Nå tror jeg egentlig ikke at alle som planlegger å ferdes på veiene tirsdag morgen leser bloggen min, men det er alltid håp, det er alltid håp). Kan dere ikke la bilen stå, bare én dag? Så gjør dere miljøet en tjeneste, i tillegg. Kan dere ikke gjøre et innerst inne godt menneske en stor tjeneste? Det kommer til å føles godt, jeg lover. Jeg er bare så innmari nervøs, skjønner du. Og jeg har ikke råd til å stryke. Jeg er redd. Hjelp meg!

Tiss

2009-11-05T20:45:00.002+01:00

Det er morsomt hvordan selv kroppen min kjeder seg av norsklesing. Jeg har nesten ikke drukket noe i dag, og allikevel må jeg på do hele tiden.

Å leve med en ti år gammel gutt som nettopp har blitt kul

2009-10-25T15:45:00.003+01:00

Jeg vasker kjøkkenet. Min bror synes dette er et godt tidspunkt å subbe rundt overalt der jeg har vasket på.

Jeg: Kan du være så snill å ikke gå her nå?
Han: Hvorfor ikke det, 'a?
Jeg: Fordi det blir skittent der jeg nettopp har vasket.
Han: Kuuuuult! (Hipp nikking og tilhørende armebevegelser følger)
Jeg: Ro ned fjortishormonene bitte litt, er du grei?
Han: Hvis du ... hvis du ... hvis du sier det der én eneste gang til, får du deg en på trynet!
Jeg: Oi. Da skal jeg ikke si det igjen.
Han: ÅÅÅÅHHHHH, du tror du er så kul, du, bare fordi du har Lars!

Stillhet

Han: Men du har rett, da. Han er kul. I motsetning til DEG.

Stillhet igjen

Han setter seg for å telle penger

Han: Åh, disse 50-øringene er så TEITE! Like slemme som Bea!

Cooper

2009-10-05T16:58:00.003+02:00

Én times søvn på toget. To dårlig timede Red Bull. Angst, mareritt, nerver, en uvanlig sterk trang til å rømme. Misunnelige blikk på spreke kropper. Tunge bein. Hjertesmerte. Hold. Pustevansker. Bankende blodkar i ansiktet. Brekninger. Oppgitthet. Verden er for varm. Tre-fire runder bak de raskeste, én bak de treigeste. Dårligst i klassen. Kan det ikke være over nå? Vær så snill?

Kollapse på gresset. Det gjorde vondt.

Sørgemarsj

2009-10-03T17:21:00.005+02:00

Jeg har tidligere hørt folk foreslå at man skal få lønn for å gå på skolen. Jeg vet ikke om det har vært seriøse forslag, men uansett; jeg har fnøset av det og sagt hahh, skolen er en fantastisk mulighet vi i vesten skal være supertakknemlige for og alt sånt. Så lenge du bor hjemme trenger du ikke penger for å gå på skolen. Dette har vært min klare oppfatning inntil for en halvtime siden.

Jeg hadde satt av i dag til å skrive særemnestil. Lars og jeg skulle bare til byen for å kjøpe litt mat først. For, for å sitere Terje Tannfe, middag må man ha. Så dro vi bare en kort tur innom Bianco etterpå. Ikke at jeg skulle kjøpe noe, det har jeg jo ikke råd til. Men så fant jeg dem. Støvlettene i mitt liv. Seriøst. De var akkurat som den perfekte støvlett skal være, selve idealstøvletten hvis du tror på Platon. Fornuft og fordommer til side, jeg måtte ha dem! Så kom tiden da jeg skulle trekke kortet. Så kom beskjeden. Avvist. AVVIST? MEN ..? Jeg har jo nettopp fått lønn! Jeg ...

Jeg er knust. Nå bare sitter jeg i senga til Lars og har ikke lyst til å spille Kingdom Hearts engang, selv om jeg har blitt skikkelig flink til det i det siste. Jeg har i hvert fall ikke lyst til å sammenlikne barnekarakterene i Bröderna Lejonhjärta og Kompani Orheim. Hvilket bringer meg til startpoenget mitt: Hadde man fått lønn for å gå på skolen, kunne man kjøpt de fine skoa, ikke blitt deprimert, og dermed klart å skrive særemne!

Hei!

2009-09-28T11:56:00.002+02:00

Du er sikkert et mer sympatisk menneske enn meg på mange områder, men jeg har uansett bedre kjæreste enn deg.

Bea prøver å ta lappen #42

2009-09-21T22:19:00.003+02:00

Som den oppmerksomme leser, den uoppmerksomme leser, dyslektiske leser og analfabetiske leser kanskje har fått med seg, prøver jeg for tiden å ta lappen. Det prøver min gode venn Nicolay også. Så, for å liksom trigge litt kameratslig konkurranseinnstinkt, har vi lagt (gjett tre ganger) en konkurranse! Den som står oppkjøringen først av oss skal få en valgfri plate av den andre. En CD, helt ny, helt valgfri, kjøpt i butikk.

Hvem av oss klarer å ta lappen først? Vinner hans mannlige gener over mine kvinnelige? Eller gir mine to år med halvhjertet prøving et forsprang? Jeg vet ikke. Vet du? Stem!

Sånn skal det jo ikke bli!

2009-09-21T16:07:00.003+02:00

Jeg sitter her, glad for at tiden for å bestille billetter til Bergen-oppholdet mitt endelig har kommet, og bestiller. Ja, riktig reisetidspunkt, ja, riktig type billett, ja, alt er bra. Og så, når jeg har betalt og alt, får jeg mitt livs sjokk.

FAMILIE? Ble billetten min, i løpet av betalingen, forandret til FAMILIE? Hva tror den, at siden jeg har krysset av for Reisende: 1 student, har jeg lyst til å sitte på FAMILIE? Tydeligvis. Så, nå skal jeg sitte i nærmere sju timer med spark i ryggen, gråting, løping, hyling, slåing og andre ting barn på tog finner på når de kjeder seg. Har du lyst til å være meg? Ikke? Kom med noen tips til hvordan jeg skal overleve, da. For jeg vet ikke.

(Og ja, jeg sensurerte bort reisedataen i tilfelle noen skulle stjele billetten min. Hvis sånt går. Jeg vet ikke.)

Valg og atombomber

2009-09-17T21:38:00.004+02:00

Nå har jeg en god stund kviet meg for å blogge. Det har jo vært valg, og som Unge Høyre-kvinnen jeg er, burde jeg vel skrive en lang, smart analyse om valget og hva som var bra og hva som var teit og hvem som er flinke og hvem som er dårlige og mine spådommer og fordommer og hurra og fy. Men, når sant skal sies, er jeg egentlig flinkere til å mene i mitt stille sinn enn på papiret (eller PC-skjermen, siden vi lever i 2009), så jeg tror egentlig jeg bare sier at hurra for sterkt Høyre, æsj for fire nye år (jeg er 22 neste gang det er håp!), og hei, gjør sånn at alle stemmer teller likt til neste gang, 'a.

Så, til noe jeg er flinkere til å blogge om. Nemlig meg selv. Skolen. Jobben. Trening. Hvor mye jeg kjeder meg. Lars. Hva jeg spiste til frokost. I dag: skole;

Er ikke det verste som finnes når du har strevd skikkelig for å komme i gang med en stil, endelig fått skikkelig grepet på det, skrevet kanskje tre ganske bra sider, for så å finne ut at hei, du har jo ikke svart på oppgaven i det hele tatt? Nei, OK, så er det kanskje ikke det verste som finnes, la meg være politisk korrekt og påpeke at folk sulter og vi faktisk er dødsheldige som får lov til å gå på skole, i motsetning til barna i Afrika, men det er fortsatt kjipt. Og jeg som for én gangs skyld var i humør til å bable om atombomben, må nå vente til jeg får spurt læreren om jeg svarer på oppgaven ved å skrive om atombomben som skillet mellom moderniteten og postmodernismen, til jeg kan fortsette. STAKKARS MEG!

Jeg trenger hjelp

2009-09-13T18:43:00.003+02:00

Hver gang vi skal ha en prøve eller innlevering eller noe annet skolekrevd, blir jeg plutselig den mest populære i hele klassen, og jeg kan ikke logge på facebook uten at alle lurer på når vi skal levere og hvor langt det skal være og hvordan man skriver personskildring. Og det er greit det, jeg liker å være behjelpelig, så lenge jeg får noe igjen for det. Og nå trenger jeg noe igjen for det. Seriøst.

Hør på dette:

Skriv et essay om hvordan atombomben har gitt menneskeheten en ny eksistensiell dimensjon. Bør vi tenke og leve annerledes etter vi fikk atomvåpen?

Ja da, i utgangspunktet kan man si at folk ble mer betenksomme rundt det om fremgang kun er positivt. Men utover det? Hvordan kan jeg skrive tre til fem sider om det? Jeg trenger seriøst innspill. Jeg tror denne læreren er vanskelig å imponere.

Tårer svart på hvitt

2009-09-08T20:32:00.003+02:00

Analyse er fortsatt noe skikkelig tullball, men all verdens symboler kan ikke få ødelegge akkurat dette. Jeg gråter og hulker så fælt at jeg ikke får skrevet noe som helst om selvmordsaspektet av boka. Bare les her:

Och jag satt brevid honom och höll hans hand och kände att han var stark och god alltigenom och att ingenting var riktigt farligt, där han fanns.
Så kom natten och mörkret över Nangijala, över berg och flod och land. Och jag stod vid stupet med Jonatan, han hängde fast vid mej med armarna om min hals, och jag kände hur han bakifrån andades mot mitt öra. Alldeles lungt andades han. Inte som jag ... Jonatan, min bror, varför är inte jag lika modig som du?
Jag såg inte djupet framför mej, men jag visste att det fanns där. Och jag behövde bara ta ett steg ut i mörkret, så skulle allt vara över. Det skulle gå så fort.
"Skorpan Lejonhjärta", sa Jonatan, "är du rädd?"
"Nej ... jo, jag är rädd! Men jag gör det ändå, Jonatan, jag gör det nu ... nu ... och sen blir jag aldrig mera rädd. Aldri mera rä..."

"Å, Nangilima! Ja, Jonatan, ja, jag ser ljuset! Jag ser ljuset!"

Trenger jeg si mer?

Analyse schmanalyse

2009-09-06T21:21:00.002+02:00

Jeg har gått på skolen i tolv år, jeg har fått sekser i norsk sju av ti terminer, og jeg elsker å lese. Men fortsatt. Litteraturanalyse. Ærlig talt.

For det første. Poenget. Det er mulig jeg har gått glipp av noe stort, og det har jeg sannsynligvis, siden jeg virkelig ikke tar poenget, men jeg må få lov å spørre allikevel. Er det sånn at en forfatter er et helt annet vesen enn et menneske, at en forfatter har skjønt hemmeligheten bak verdens sammenheng og prøver å formidle den til oss gjennom bøkene? Mange har valgt særemneproblemstillinger a la "hvordan opplever barn det å bli utsatt for mobbing?". Greit at det er skrevet bøker om dette, men er det synonymt med at de har svaret på det? Er det sånn at hvis du klarer å skjønne at hei, det var en sterk kontrast mellom mobberen og mobbeofferet, skjønner du at mobbing visst ikke er noe kult allikevel? Forfatteren et er et menneske. Du er et menneske. Han kan ha like feil om hvordan noe henger sammen som deg, kan han ikke? Tore Renberg sier noe om hvordan det er å vokse opp med alkoholiserte foreldre, du sier noe om hvordan det er. Har han nødvendigvis fasiten, bare fordi han har blitt publisert som forfatter? Dessuten, hva med overtolkning? Si at jeg får for meg å skrive en spennende historie om en gutt og en jente som først var venner og så var de ikke det lenger, bare fordi jeg synes det er gøy å skrive og ville underholde. I det dette ble kategorisert som litteratur, ville verden gått ende over for å berømme mitt glitrende innlegg i kampen mot samfunnets kjønnsroller. Ja da, noen forfattere, sikkert mange også, har masse dypere mening og har oppdaget livets hemmeligheter og vil dele dem med andre. Men hvordan skiller vi mellom dem, og de som bare skriver ren underholdningslitteratur, når skolen skal ha oss til å tolke alt sønder og sammen? Jeg så et intervju av Jo Nesbø på TV en gang. Han ble spurt i vei om alle hans underliggende budskap, og svarte at han egentlig ikke mente så mye med det. Han ville underholde. Punktum. Tenk om Ibsen også var sånn, bare at han aldri ble spurt? Tenk om han bare fikk for seg at hei, jeg skal skrive et skuespill om en jente som får en and og hvis biologiske far ikke er hennes mors mann? Det er jo litt Hotell Cæsar over det, og jeg vedder på at hadde man anstrengt seg skikkelig, kunne man sikkert tolket en Hotell Cæsar-episode til å omhandle alt fra samfunnets holdninger til abort til diskriminering av stuepiker.

En annen ting, som er litt mer klisjébetont, er at det faktisk ødelegger litteraturen for deg. Eller, for meg, i hvert fall. Jeg sitter her og prøver å finne alle virkemidlene i Brødrene Løvehjerte, og plutselig har jeg overbevist meg selv om at Jonatan ikke var noe penere eller bedre enn Skorpan. Jeg driter i at måten de to brødrene dør fremhever kontrasten mellom dem. Jeg vil bare oppleve det vakre i det.

Og så, en tredje ting, som jeg egentlig ikke burde avslutte med fordi det er så åttende klasse "hei, nå skal jeg stille læreren skikkelig opp mot veggen for skolen er teit"-aktig, men virkelig. Jeg ser at det er viktig å kunne skrive videre i livet. Men jeg ser ikke hvorfor vi må være mestere i å analysere litteratur. Liker jeg å lese, er det fint for meg, og jeg kan få tolke det som jeg vil, og liker jeg det ikke er det verst for meg. Men helt ærlig, jeg følte meg ikke noe mer forberedt på voksenlivet med jobb, bil og hus etter å ha funnet ut at jo, Amir og Hassans vennskap er nok ekte.

Men som sagt. Jeg har nok misforstått noe grundig. Mange store fag på universitetet omhandler jo litteratur, folk bruker livet sitt på Ibsen og kommer fortsatt ikke til bunns. Jeg bare skjønner ikke hvordan man vet at Ibsen virkelig mente alt det man kommer frem til når man tolker, og at det ikke bare er sitt eget hode og sin egen oppfatning av ting man graver i. Jeg venter på svar (særlig fra Aksel).

En ting jeg fant ut om meg selv her forleden

2009-09-03T20:22:00.001+02:00

Hvis jeg ser noen markere med pila og høyreklikke for å kopiere og lime inn, tenker jeg automatisk veldig nedsettende om dem, selv om de i utgangspunktet fremstår som smarte og greie folk.

Ekstrem fattigdom

2009-08-25T18:00:00.002+02:00

Jeg har 20 kroner å leve på resten av måneden. Det er fem dager igjen av måneden. Tjue delt på fem erlik fire. Altså har jeg fire kroner dagen.

Med dagens kurs er fire kroner 0,7 USD. Grensen for ekstrem fattigdom er satt for 1 USD om dagen. Altså lever jeg nå under grensen for ekstrem fattigdom. Kom ikke her og si at det ikke er synd på meg!

Faktisk

2009-08-25T00:11:00.001+02:00

Jeg kommer sikkert til å i ettertid forbanne meg selv for at jeg sier dette, men akkurat nå liker jeg særemnet. Jeg har liksom en grunn til å lese Kompani Orheim enda en gang, i stedet for alt jeg liksom skal og vil ha lest.

Et tegn på at kjæresten din er gutt tvers igjennom

2009-08-21T15:01:00.001+02:00

Etter ni måneder sammen ser han granskende på deg og utbryter "håret ditt er jo lengre på den ene siden enn på den andre!"

Et tegn på at du er ganske teit

2009-08-20T23:46:00.001+02:00

Du står på Coldplaykonserten du har betalt nærmere 700 kr for, og reist 50 mil for, og tenker mest på at du er bekymret for å ikke få bokskap på skolen.

Fadderuke

2009-08-11T18:53:00.002+02:00

Jeg er den eneste i Bergen som ikke er fadder eller fadderunge for øyeblikket, det er jeg sikker på. Det er rart, jeg føler meg på en merkelig måte utenfor når jeg ser alle med T-skjorter og bånd og store grupper. Som om ikke utstøtingen fra samfunnet var nok, har jeg i tillegg klart å pådra meg urinveisinfeksjon eller noe. Så nå sitter jeg og ser på at Daniel (som faktisk heller ikke er fadder eller fadderunge) spiller et kjedelig spill, har ikke spist annet enn en halv burger i dag og har egentlig lyst til å se på Sex and the City, men det går jo ikke når Daniel har okkupert TV-en.

Skuffa

2009-07-31T18:43:00.002+02:00

Nå er jeg frisk fra min evinnelige hosting, og det er nesten litt trist. Jeg mener, hvor tøft hadde det ikke sett ut med "har svineinfluensa" i facebookstatusen?

Ny venn søkes

2009-07-30T19:27:00.003+02:00

Okei, nå er jeg så deppa at jeg glemmer alle prinsipper og blogger to ganger i dag.

Det har seg nemlig slik at min beste venn har skuffet meg. Dyttet meg ned i søla og latt meg ligge. Såret meg dypere enn jeg trodde var mulig. Hun så den nye Depp-filmen uten meg.

Vi hadde avtalt det siden vi så på imdb at det kom en ny film med ham. Vi skulle jo runke sammen på kino. Vi skulle ...

Nei, glem det. Det gjør for vondt å snakke om det.

SÅ. Derfor lurer jeg. Er det noen andre der ute med like god smak som meg som har lyst til å være min date på Public Enemies i overskuelig fremtid? Dette er en anledning du aldri får igjen. Du får tilbringe tid med meg, du får sikle over Johnny Depp og du hjelper meg å gjøre Ilanit sjalu og skjønne at hun gjorde noe dumt slik at hun vil ha meg tilbake igjen. Ikke at jeg kommer til å gi etter, så klart.

En uhyggelig kveld

2009-07-30T14:40:00.004+02:00

I går var jeg flink. Jeg sto opp klokka ni, dro på trening, løftet tunge vekter. Så dro jeg på jobb, tjente penger, var kundevennlig og blid og informativ. En så flink dag resulterer selvsagt i at man blir sliten, men hva gjør vel det, når man har kjøttdeig og jalapeño-pizza i fryseren og en deilig Sex and the City-boks hjemme? Svært lite. Jeg satte meg til, og tenkte "brus!". Brus er noe jeg burde unne meg nå som jeg har vært så flink. Så jeg tok turen ned i kjelleren.

Med ett jeg kom ned, merket jeg at noe var galt. Fryseboksen lagde merkelige lyder, ropte og skrek. Hm, dette må jeg sjekke ut, tenkte jeg, men idet jeg åpnet lokket, angret jeg. Det luktet død og fordervelse, mord og forbrytelse. Nei da, ingen i familien min gjemmer lik i fryseren. Fryseren hadde bare gitt opp. Rett og slett sluttet å fungere. Helt uten forvarsel. Helt uten å gi engang et lite hint om at kanskje jeg burde flytte alt det dyre, fine kjøttet til en fungerende fryser.

Så jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre. Jeg ringte pappa. Etter mange finurlige utesteningsteknikker kom vi frem til at det var fryseren som var ødelagt, ikke strømkontakten eller noe annet som hadde vært lett å fikse. Jeg kjente panikken stige idet jeg ventet på de uungåelige ordene. "Du får bære alt opp i den lille fryseren og kjøleskapet, da." Inni meg skrek jeg, og selv om jeg prøvde å holde meg tøff og voksen og ansvarlig og sterk på utsiden, begynte tårene å trille. Jeg var jo så sliten, jeg har jo jobbet hver dag siden Roskilde, jeg har ikke spist, jeg har dundrende hodepine, NEI, NEI, NEI, dette skjer ikke! Joda, det skjedde. Så jeg kunne ikke annet enn å være tapper. Begynte å putte det bloddryppende kjøttet i poser. Jeg klarte ikke å unngå blodsøl, så skulle noen få for seg at huset mitt er et åsted og begynne å granske det, ville jeg nok ikke kommet så greit ut av det. Stanken ble verre og verre jo lengre ned jeg kom, fryseren oppe ble fullere og fullere, og kjøttet mer og mer bloddryppende. Brekningsrefleksen ble vanskeligere og vanskeligere å holde tilbake, og på toppen av det hele holdt jeg på å dette ned i blodsølet da det bare var en and og to kyllinger igjen. Det var vel Elixia-treningen som reddet meg.

Moralen i dette er: Unger, bli med familien deres på ferie. Hvis du blir hjemme streiker fryseren, og du har alt ansvaret.

En kjip ting

2009-07-29T00:01:00.002+02:00

Jeg får ikke sove for tiden. Jeg har ringt og sagt god natt til Lars, kastet meg frem og tilbake i sengen, tatt av meg dyna, tatt på meg dyna, ligget på rygg, på mage, prøvd å telle sauer, telt kanelboller som står på en rad, tenkt på i morgen, tenkt på ingenting, tenkt på sånne franske mønstre som de bruker i Yoplait-reklamen, men jeg er fortsatt lys våken. Og siden jeg lar tankene vandre så veldig, kommer jeg på at hei, jeg skal jo trene i morgen, kanskje jeg burde booke time, så nå sitter jeg her på PC-en med lyset slukket. Verden tror jeg sover. Det vil si, Lars tror det, og Nathalie tror det. Men jeg sover ikke, selv om jeg så inderlig gjerne vil.

Og nei, det er vel ikke noen katastrofe da klokken bare er tolv, men jeg er utslitt etter jobb, og skal trene i morgen tidlig, så jeg trenger søvn fordetom.

Sommer a la Bea

2009-07-27T21:13:00.003+02:00

Jeg klager hele året. Det er så mye jeg vil få gjort, så mye jeg ikke har tid til. Jeg vil sitte en hel dag og se på Sex and the City. Jeg vil rydde klesskapet mitt og hive ut alt jeg ikke trenger. Jeg har en bunker på størrelse med Twin Towers (RIP) som jeg så inderlig gjerne vil lese. Jeg vil så gjerne få trent mer. Rydde i musikken min, legge inn nye CD-er. Jeg vil prøve å skrive en novelle igjen. Bare det blir sommer, har jeg tenkt.

Og nå sitter jeg her, da.

Jeg sitter og kjeder vettet av meg. Hvordan kan man kjede seg med en sånn to do-liste?

Har sett på Miranda fake orgasmer og Carrie komme seg over Big til jeg ikke orket mer. Klesskapet står åpent, klær tyter ut, andre klær ligger i en haug på gulvet (Er de rene eller skitne? Who knows.), men jeg orker ikke gjøre noe med det. Lese, nei, jeg klarer liksom ikke holde konsentrasjonen noe sted. Trene? Haha, er du morsom? Jeg orker ikke engang rydde overetasjen, selv om det ser ut som om jeg har hatt fest kontinuerlig i en uke og alt serviset er skittent, så jeg må spise pizza rett fra kartongen.

Jeg tror ikke jeg har godt av sommerferie. Jeg får ikke sove på natta fordi jeg er så tvers igjennom uthvilt. Jeg tror ikke kroppen min merker liv lenger, og derfor er på vei inn i dvale. Tiltaksløsheten er verre enn noen sinne, og jeg er redd at de ti kiloene jeg har gått opp snart blir til tjue. Jeg tror det blir bra for meg når skolen starter igjen, jeg.

(Men hei, jeg orket jo å blogge! Kanskje det fortsatt er håp.)

PMS-portretter

2009-07-15T22:38:00.002+02:00

Jeg ødelegger alt jeg kommer borti i dag. Først fikk jeg Pokémonspillet og tenkte HURRA og spilte lenge og lagra og da jeg skulle spille igjen fikk jeg den koselige beskjeden om at all data var slettet, så da bare lå jeg på senga i veldig lenge og ville egentlig gråte, men så tenkte jeg at herregud, jeg er atten år gammel, skjerp deg, og så gikk jeg på jobb. Etter jobb skulle jeg lage mat hos Lars mens han jobber, og jeg tok opp kyllinglår og la dem i varmt vann, men vannet bare lakk inn i posen og endte opp med å skylle vekk alt krydderet fra kyllingen og jeg er sulten og kyllingen er fortsatt frossen og jeg vet ikke hvordan man tiner i mikroen så jeg spiste en av chipsposene jeg skulle spare til i kveld, og så gikk det opp for meg at jeg har gått helt ekstremt masse opp i vekt (sikkert fordi jeg spiser chips hver dag) og at jeg ikke burde spist posen, for jeg vil jo ikke være feit, men hva skal jeg gjøre, jeg er jo så sulten. Så klarte jeg på et mirakuløst vis å skru på TV-en, men rett etterpå la jeg meg på fjernkontrollen og alt ble svart og snø og det tok hundre år å få Mythbusters tilbake, og så var det bare en kjedelig episode, og nå har jeg ingenting å gjøre siden Pokémonspillet jeg hadde planlagt å bruke kvelden på ikke funker og jeg ikke tok med bok siden jeg hadde tenkt å spille Pokémon, så nå sitter jeg på PC-en og håper at noen skal skrive til meg på Facebook-chat, men det gjør de ikke, og leser failblog, som ikke er noe morsomt lenger, og gleder meg bare til Lars kommer hjem og ordner opp i alt.

Hjelp!

2009-07-12T14:52:00.003+02:00

Jeg ble gal, og, må jeg innrømme, noe nostalgisk av Lars' evinnelige Pokémonspilling, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg brukt 199 kr på et Pokémonspill til Gameboyen min. Hjelp.

To ting som ikke har særlig mye med hverandre å gjøre

2009-07-10T10:58:00.003+02:00

Jeg kom nettopp på at jeg leste flere bøker enn jeg så band på Roskilde. Kanskje litt mot sin hensikt, men det var koselig allikevel.

I natt drømte jeg at jeg hadde en skikkelig fin rosa ting til å sette barberhøvelen min på. Den hadde til og med et rom til nye barberblader. Da jeg våknet tok det litt tid før jeg skjønte at det bare var en drøm, men da sannheten først kom for en dag, ble jeg veldig skuffet.

Nei da, så ... jo da

2009-07-07T15:03:00.002+02:00

Det er alltid slik at når jeg har opplevd mye og har vokst som menneske og alt sånt, kommer jeg ikke på noen ting å skrive. Jeg kunne skrevet om det å våkne i 40 grader og et hav av egen svette hver morgen, eller om Mew-konserten, eller om lukten på doene, eller om hvordan jeg levde på kun nachos og chips helt til jeg trengte næring så mye at jeg kjøpte tunfisksalat, eller om hvordan jeg var så trøtt og sliten at jeg la meg kjempetidlig hver kveld, eller om hvordan jeg prioriterte å lese bøker i stedet for å dra på konserter, men jeg orker liksom ikke. Det blir for mye stress og mas, og jeg er for nummen og død i hodet til å klare å holde en rød tråd i noe.

Jeg sitter egentlig bare og venter på at klokken skal bli 15:32 slik at bussen fra Barlindbekken går til Asker og jeg kan møte Nicolay og dra på bibliokteksdaten vår, før jeg leier La den rette komme inn (siden Lars og jeg ikke gadd å se den på Roskilde-kino allikevel) før jeg setter på en maskin med klær til før Lars kommer hjem og vi spiser mat og ser på film.

Forresten tok jeg to taxier i går. Én hjem fra stasjonen, én opp til Lars. Det ble dyrt. Men det regnet. Pratsomme taxisjåfører er egentlig utrolig irriterende. Hverken han eller jeg hadde noen som helst interesse av å diskutere Roskilde; han kjente meg ikke og hadde aldri vært der, og det finnes grenser for hvor gøy jeg syntes det er å fortelle en vilt fremmed om noe relativt uinteressant når jeg er så trøtt at jeg så vidt orket å ringe etter taxien in the first place.

Jeg tror ikke jeg får noe mer smart ut av å skrive her nå. Så jeg stikker og leser Die Unendliche Geschichte og lader opp hjernen min litt igjen. Sikkert smart.

Eventuell avskjedstale

2009-06-27T17:23:00.003+02:00

Nå drar jeg til Roskilde om ikke så veldig lenge, og jeg føler at jeg burde blogge før det. Man vet jo aldri - kanskje dette blir det siste jeg noen gang skriver? Den siste dokumentasjon på at jeg fantes og hadde en blogg? Man vet aldri. Ikke når det gjelder Roskilde.

Kanskje jeg blir trampet i hjel. Kanskje jeg blir drept og voldtatt. Kanskje noen lurer noen skumle saker i maten eller drikken min sånn at jeg dør. Kanskje jeg blir junkie og aldri kommer tilbake til Norge. Kanskje bussen glemmer meg igjen. Jeg sier ikke at dette skjer, altså. Men det er greit å være forberedt. Derfor tenkte jeg å si et eventuelt ha det.

Jeg er glad i dere. Særlig dere som leser dette på bloggen min, og ikke på Facebook.

... det var visst vanskeligere å skrive avskjedstaler enn det jeg trodde.

Dere har betydd mye for meg.

... særlig når jeg ikke helt vet hvem jeg skriver til.

Men jeg tror egentlig alt går bra og at det blir meget sjovt. Ha det bra!

Kjære dagbok

2009-06-26T11:19:00.002+02:00

I går lekte jeg med Kåre og Lars og det var gøy men så begynte de å spille Pokémon og jeg fikk ikke være med fordi Gameboyen min ikke var bra nok og så satte Lars og Kåre og Harald seg i én sofa og hadde det kjempegøy mens jeg satt i en annen helt alene og leste og det var litt trist fordi jeg var ensom men også litt bra fordi jeg fikk en hel sofa for meg selv.

Fy skam dere

2009-06-24T23:19:00.002+02:00

RSS er morsomt. Folk kommenterer jo! Problemet er bare at de kommenter på Facebook. Jeg vil ikke være stor på Facebook. Jeg vil være stor på min egen blogg! Derfor oppfordrer jeg alle til å kommentere på bloggen i stedet for. Da hadde jeg nemlig blitt glad. Og glad Bea er koseligere enn sur Bea, det vet alle. Dessuten er det nok samfunnsøkonomisk lønnsomt. Kanskje folk hadde blitt interesserte i å annonsere på bloggen min hvis mange leste den. Og så kunne jeg brukt pengene på å investere i noe ... ja, samfunnsøkonomisk lønnsomt. Og det beste av alt -- kanskje jeg hadde endt opp på en plakat på Bik Bok, jeg også. Det hadde vært noe, det.

Hihihihhi

2009-06-23T20:52:00.001+02:00

Jeg er redd!

2009-06-23T07:50:00.005+02:00

Her om dagen skulle Lars og jeg være et ordentlig kjærestepar og gå på kino. Hey, en skrekkfilm, tenkte jeg da jeg så Drag Me to Hell på programmet, og siden jeg lå og sov under Fritt Vilt 2, tenkte jeg at SÅ redd blir jeg nok ikke. Jeg tok feil.

Er ikke denne dama det skumleste du noen gang har sett? Jo. Jeg rev nesten i stykker T-skjorta til Lars, og jeg tror aldri før jeg har skreket uten å kunne kontrollere det før denne filmen. Jeg er fortsatt redd når jeg går alene ute og sola skinner.

Du la kanskje merke til klokkeslettet. Litt over åtte. Andre dagen i sommerferien (teknisk sett). Lurer du på hvorfor jeg er oppe? Jeg våkna av at jeg så for meg mrs. Ganush påkalle Lamia. Ikke sjans for at jeg fikk sove etter det.

Håhå!

2009-06-22T16:06:00.002+02:00

Nå har jeg, ca. fem år etter andre bloggere, importert bloggen min til Facebook. Nå skal du se fansen kommer løpende! Dette innlegget er mest en test for å se om det funker.

I dag har jeg pakket nesten alt jeg skal ha med på Roskilde, bortsett fra det som er til vask, eller det jeg nødvendigvis må bruke før jeg drar. Jeg har også funnet ut at jeg må kjøpe gaffatape og rødsprit og en lommelykt. Det betyr at jeg må dra nå, siden jeg skal på jobb fem. Så ja, jeg skulle egentlig bare teste at RSS-feed-en funka.

Hilsen Bea

På forhånd unnskyld

2009-06-19T14:37:00.003+02:00

Nå skal jeg ut og kjøre. Hvis du blir påkjørt, bulket i, eller på noen annen måte fornærmet av en Volvo, unnskyld. Hvis en Volvo glemmer å vike for deg, unnskyld. Jeg gjorde det ikke med vilje.

Det jeg må ha med meg til Roskilde

2009-06-17T12:53:00.003+02:00

I år, som i fjor, legger jeg ut pakkelisten på bloggen. Kom med tips til hva jeg skal ta med. Og nei, jeg tar ikke med gummistøvler. Regner det, putter man plastposer i skoa. Det er da festival.

Mobillader
Mobil
iPod
Billetter
Bussbilletter
Lommebok
Kodebrikke
Lighter
Veske
Bok
Flåttang
Kortstokk

Klær:
Topp x9
Bukse x3
Shorts x2
Tights x2
Kjole x1
Sokker x15
Truser x15
Genser x1
Fleece x1
Regnponcho
Hårbånd
Kjipp-kjapper (jeg har alltid lurt på hvordan i all verden man skriver dette)
Bikini

Toalettsaker:
Shampo
Balsam
Dusjgelé
Barberhøvel
Tannbørste
Tannkrem
Hårbørste
Sminke
P-piller
Paracet
Håndkle
Ansiktsservietter
Våtservietter
Antibac
Plaster
Gnagsårplaster
Solkrem
Aloe vera
Babypudder

Teltting:
Sovepose
Liggeunderlag
Telt
Lås
Tepper
Ørepropper
Vannflaske
Stearinlys
Pute?
Kopper
Lommelykt

Kjøpe der:
Partytelt
Stol
Dopapir
Evt. presenning

Nå har jeg praktisk talt ferie

2009-06-17T12:19:00.003+02:00

I forigår kveld sendte jeg mail til spansklæreren og spurte om vi hadde undervisning neste dag. Jeg fikk ikke noe svar, derfor møtte jeg, pliktoppfyllende som jeg er, opp på skolen kvart på åtte. Jeg satt i klasserommet, klokka ble åtte, ingen spanskklasse. Ei heller ingen lærer. Klokka ble både ett over og fem over, fortsatt ikke livstegn. Ti over åtte resonnerte jeg meg frem til at det nok ikke var undervisning allikevel, leverte bøkene tilbake til biblioteket, og gikk hjem. I går kveld fikk jeg svar fra spansklæreren som håpet jeg ikke hadde vært på skolen åtte. Hmpf.

Men hun gratulerte meg med eksamenskarakteren i tillegg, så det går egentlig bra.

Min dag

2009-06-15T21:34:00.001+02:00

I dag er virkelig min dag. Først fikk jeg sekser på engelskeksamen. Så gikk jeg på McDonalds for å feire, og der fikk jeg en gratis stor Cola fordi dama i kassa surra. Jeg tror ikke livet kan bli stort bedre.

Litt forskjellig fakta i litt forskjellig font og størrelse

2009-06-13T15:39:00.004+02:00

Jeg jobber fortsatt med eksamen.

Jeg savner nesten å stable bøker på jobb.

Jeg vasket overetasjen og rommet mitt i sted.

I morgen skal jeg se Keane og C.C. Cowboys på Norwegian Wood.

Jeg takket dog nei til Norwegian Wood-brunch med familien til Lars fordi jeg er streber og vil gjøre det bra på eksamen.

Jeg angrer på at jeg skrev i facebookstatusen min at jeg ikke skulle logge på før etter eksamen.

Jeg har ikke dusjet på en god stund.

Engelskeksamen
er ikke så digg som man
kanskje
skulle tro.

Jeg

vil

FERIE!

Women - a frightening threat to our earth

2009-06-12T20:10:00.001+02:00

Ja da, jeg leser til eksamen, men dette var vel litt morsomt.

Ønsketenkning

2009-06-12T10:59:00.002+02:00

Jeg skulle ønske jeg var så trøtt at jeg måtte sitte og drikke kaffe hele tiden. Det er godt, og det passer liksom inn i facebookstatusen når man har eksamen. Men jeg er våken, og blir bare hyper og superstressa av kaffe. Derfor får jeg klare meg på luft og kjærlighet og AIDS.

Selvopptatt, jeg?

2009-06-11T19:43:00.003+02:00

Et lite feilklikk, og jeg fant ut at jeg hadde en "mest besøkt"-knapp i Firefox. Så fikk jeg en uhyggelig overraskelse. Jeg har besøkt bloggen min mest av alle sider i hele verden. Jeg tar meg selv faktisk ofte i å gå inn på den, liksom for å se om det har kommet noe nytt, men jeg oppdager til min forargelse alltid at den ser ut som sist. Mulig dette har noe med at det er min blogg å gjøre, vet ikke helt. Uansett fikk det der meg bare til å se skikkelig selvopptatt ut. Kanskje med god grunn.

Uansett er itslearning besøkt side nr. to. Det var ikke noe hyggelig, det heller. Jeg burde hatt den siden hvor man gir mat til fattige barn når man trykker på knapper på mest besøkte. Men nå husker jeg ikke hva den heter engang, så hyggelig er jeg.

Apropos burde, burde jeg vel egentlig skrive videre om AIDS. Men tro meg, det er helt forferdelig kjedelig. HELT FORFERDELIG, sier jeg. Men eksamen er eksamen, så da må man.

Nydelige sitater og vittige kommentarer

2009-06-07T16:10:00.003+02:00

Litt reklame:

Besøk UNDERHOLDENDE UTSAGN for smarte kommentarer, dumme utsagn, kloke ord og livsvisdom. Og kommenter gjerne. Det er morsomt.

Det var mye vits, liksom

2009-06-06T15:03:00.001+02:00

Da jeg ba dere hjelpe meg i Firefox/Opera-dillemmaet, tenkte jeg at når har jeg snart et svar. Fikk jeg det? Nei. Se her, da. Alt var forgjeves.

Firefox
7 (50%)

Opera
7 (50%)

Hallo, liksom

2009-06-03T18:53:00.001+02:00

Hva er vitsen med å lage en barnesovepose hvis du ikke skriver utenpå at den bare er for veldig små barn? Ellers blir det jo bare sånn at folk som vil ha en billig sovepose kjøper den og ikke får plass i den.

Etisk dillemma

2009-05-28T08:02:00.002+02:00

I alle år har jeg vært en svoren tilhenger av Opera, og hakket ned på alle som har brukt mindre intellektuelle former for nettsurfing. Opera er raskest, var først ute med faner og er sikkert bra på andre måter også. Dessuten er det det pappa, Lars, Aksel og andre som har greie på PC bruker. Allikevel har jeg i senere tid gått over til Firefox. Jeg vet ikke, jeg var bare lei av å måtte åpne Firefox separat hvis jeg skulle logge inn på internett på skolen, redigere noe på bloggen min, etc etc etc. Altså kjører jeg for tiden Firefox full time. Men jeg er fortsatt litt i tvil. Skal jeg gå så langt som å gå inn på kontrollpanelet og endre Firefox til standard nettleser? Skal jeg orke å føre over alle bokmerkene mine fra Opera? Pros and cons, folk! Jeg trenger hjelp. Stem på pollen og kommenter her.

Jeg ber på mine knær

2009-05-26T12:41:00.002+02:00

Jeg har prøvd å legge det fra meg, la det ligge. Tenke at det er ikke så farlig. Jeg kan vel ha lesere jeg ikke vet hvem er. Folk kan vel få kommentere alt mulig uten at jeg vet hvem som står bak, prøvde jeg å si til meg selv. Men det er ikke så lett, altså. Jeg er en nysgjerrig person. En over gjennomsnittlig nysgjerrig person, og jo mer noe blir holdt hemmelig for meg, jo viktigere blir det å få vite det.

Allikevel er noen grusomme nok til å kommentere anonymt. Jeg vet ikke om det er én eller hundre, om vedkommende er ung eller gammel, snill eller slem, jeg vet ingenting! Derfor vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette, heller. Tenk om det f.eks. er kongen. Da kunne jeg jo ikke skrevet et halvsinna innlegg, for det gjør man jo ikke om kongen. Men jeg regner med at det ikke er det, da jeg ikke har hørt kongen si "eid", og fortsetter derfor å trygle og be. Kan ikke folk bare signere med navn og gi meg en god natts søvn?

I natt

2009-05-25T08:01:00.001+02:00

I natt drømte jeg at jeg bytta plass på sokkene og trusene i undertøysskuffen min, og at Charlotte var klar til å gifte seg og innså at hun kanskje ikke kunne forvente å finne en perfekt mann.

Jeg føler at livet mitt flommer over av innhold.

Søndagsbabbel og bilkjøring

2009-05-24T20:31:00.004+02:00

Jeg jobber med en høyest prokrastinert fremføring om Ludvig 14. nå, men jeg synes også det er lenge siden jeg hadde blogget. Og må man velge mellom to morsomme ting å gjøre, velger man, hvis man er et godt menneske, den som gjør flest mennesker til lags. Elevfremføringer er kjedelige. Bloggen min er hysterisk morsom. Derfor; HEI!

Jeg kjørte i dag igjen. Jeg var faktisk ganske flink. Så ganske flink at pappa påsto jeg nesten ville stått på en oppkjøring. Selv om jeg ikke kjørte i byen, og jeg bare nesten ville stått, er det fortsatt bedre enn sist gang (hylende mor i baksetet), så jeg er fornøyd og glad. Men fortsatt, det er bare nesten. Jeg ser meg rundt på veien. Det er så mange biler der. Altfor mange. Og jeg tenker: hvordan har alle disse klart å ta lappen? Hver enkelt en har slitt seg gjennom trafikalt grunnkurs (OK, ikke alle siden dette er ganske nytt, men), glattkjøring, oppkjøring, teori og praksis. Hvordan får de det til? 1 av 5 går ut av grunnskolen uten å kunne lese, men bil, det kan de kjøre. Hvorfor ble det sånn? Folk dropper ut av skolen fordi det er så anstrengende og fælt, men lappen, den får de. Hvordan klarer de det? Noen som har noen fine tips til hvordan man lærer seg å kjøre? Please, let me know.
(Og jeg vet at når du skal få frem at du er dårlig, burde du ikke innlede med hvor flink du er før du bare plutselig sier at du ikke er flink allikevel, men siden dette ikke er en skolestil og jeg ikke får karakter på den, går det helt fint, ikke sant?)

Ellers synes jeg alle skal krysse fingrene for at jeg kommer opp i eksamen 11. og ikke 15., sånn at jeg kan nyte Norwegian Wood og Keane fullt ut.

Bea deler livserfaring

2009-05-21T08:02:00.002+02:00

Jeg vet at det er lettere å lære av sine egne feil enn andres, men jeg vil virkelig ikke at noen skal havne i samme situasjon som den jeg er i nå. Derfor ber jeg dere om å ta følgende seriøst.

Først, ikke gå med hullete sokker i sko. Det var slik det hele startet. Jeg tenkte at det kan da ikke være så farlig. Vel, det var det. Jeg fikk blemmer på størrelse med druer, og da overdriver jeg faktisk ikke, på hælene. Det var vondt, hvis en slik tilleggsopplysning skulle være nødvendig. Så da kunne jeg naturligvis ikke gå med Converse-skoa. Altså måtte jeg finne noen andre sko. Hva slags sko har jeg som ikke dekker hælen? lurte jeg på, og fant til min store fryd de grønne Diesel-skoa med høye hæler som jeg nesten aldri har fått brukt. Hurra, tenkte jeg. Det er siste gang jeg tar gleden på forskudd. Det så bra ut, jeg ble høy og jeg fikk endelig brukt dem, og turen til Asker gikk ganske greit. Det gjorde ikke tilbaketuren. Jeg har nå enda flere gnagsår. Veldig mange flere gnagsår. Jeg har brukt opp en Compeed-pakke på tre dager, og til tross for dette halter jeg rundt som om jeg var minst fem ganger så gammel som det jeg er. Hva kan vi lære av dette? Jo, ikke tro at høyhælte typiske gnagsår-sko er løsningen. Det er de ikke.

Til alle gryende eller allerede eksisterende gitartalenter

2009-05-19T13:40:00.002+02:00

Gitar er fint å høre på. Gitar er god underholdning, det er romantisk, det er en fin ice-breaker, det er vakkert. Men alt har sine grenser.

Gitarfolk har en tendens til å tenke på seg selv som universets sentrum, den ultimate utgaven av et menneske, en liten flik av Platons idéverden som har forvillet seg ned på jorden. Gitaren er der uansett hva man gjør. Sitter man ved bålet om kvelden passer den fint inn. Men når vi dødelige prøver å føre en samtale, høre på annen musikk eller se på film, ser gitarfolk seg som hevet over alt dette, og jammer videre med stadig høyere volum for å overdøve all annen aktivitet. Klimpre, klampre, åh, jeg trodde dere bare satte på filmen for å høre meg spille mer, jeg. Det at jeg kan Wish You Were Here på gitar er mye viktigere enn det dere snakker om. Uansett! Det er irriterende! Det finnes annet med verdi i verden. Tro det eller ei.

Og jeg spør igjen

2009-05-12T10:11:00.003+02:00

Forrige poll er avsluttet, og heldigvis har jeg bare fire lesere som er like teite som Lars. Da Lars er en av disse, går det nok bra. Ellers er ti stykker enige med meg. Jeg er glad i dere.

Jeg vil belønne dette gode resultatet med nok en poll, et spørsmål jeg har lurt på i lengre tid. Når du må gå forbi noen, og det er trangt, si ved et restaurantbord eller i en toggang, presser du rompa eller skrittet mot dem da? Kom gjerne med skriftlige svar også. Jeg må virkelig finne en løsning på dette.

Blogg møter Nettby

2009-05-10T21:14:00.003+02:00

Jeg har blitt utfordret av Kamilla, og derfor ser jeg meg pent nødt til å svare på denne nettby-surveyen for femtiende gang.

BRUKER DU?

1. P-piller? Ja.
2. Å pusse tennene dine mer enn en gang for dagen? Ja, for tenk.
3. Større sko-strørrelse enn 37? Ja.
4. Å drepe edderkopper med egne hender? Med egne TENNER, skal jeg si deg.
5. Sminke? Jepp.
6. Solbriller hver dag? Nei.
7. Å mobbe noen? Bare de som fortjener det / er morsomme å mobbe.

HAR DU?

1. Minst 3 tannbørster? Nei. :(
2. Kondomer på rommet ditt? Ja. :O :O :O
3. Noen klær du har arvet som er ALT for store? Neh.
4. Noen gang pult på en do? Definer "do".
5. Svarte sokker på deg nå? Nei.
6. Opplevd at noen har vært utro mot deg? Nei.
7. Falt ut av sengen? Ja. :(
8. Knust noens hjerte: Ja.
9. Fått ditt eget hjerte knust: Ja. Jeg trenger snart nye måter å skrive "ja" på.
10. Fått en drøm i oppfyllelse: Som faen.
11. Gjort noe du angrer på: Sjelden, men ja.
12. Juksa på en prøve: Da jeg var ung og samvittighetsløs.

AKKURAT NÅ

1. Hva har du på deg: Dyne.
2. Hva hører du på nå: Nytt på nytt.
3. Hvor er du: Senga til Lars.
4. Hvem chatter du med: Ingen.
5. Hva ser du på: Nytt på nytt og Lars.
6. Hva skulle du egentlig gjort: Hjulpet Lars med oppgave.

SVAR HELT ÆRLIG

1. Pusser du tenner: Ikke etter at jeg innså hvor attraktivt morgenånde er.
2. Liker du noen : Ja ass.
3. Har du piercing noe sted: DIN MAMMA HAR PIERCING NOE STED
4. Har du noen tatoveringer: Nei.
5. Kjører du ulovlig: Nei.
6. Drikker du da: Meget ansvarlig.
7. Røyker du: Nei.

PERSONLIG

1. Hva vil du bli: Advokat. Og rik.
2. Hva har vært den beste dagen i ditt liv: En eller annen fra 13. november 2008 til nå.
3. Hva kommer aller først i livet ditt: Unnfangelsen. HAHAHAHA!
5. Er du forelska: Ja, for tenk.
6. Hva er du mest redd for? Å miste folk.
7. Hva pleier du å tenke på før du legger deg til å sove: Kjernefysikk og barberskum.
8. Har du noen gang mistet noen du virkelig elsker: Nei.
9. Hvor mange ganger har du vært dypt forelsket: 3.
10. Er du glad i familien din: Ja.
11. Er du glad i vennene dine: Nei, jeg er bare sammen med dem for sexens skyld.

Nå utfordrer jeg Lars (link står ute på siden der), sånn at han må nedverdige seg til Nettbysurveyer på sin ellers så intellektuelle og samfunnskritiske blogg. Alle andre får også lov å svare, men jeg er redd for at folk skal føle seg ekskludert.

Lidelse

2009-05-09T00:21:00.003+02:00

Hva er verre enn et tusenbein med gnagsår?

Jo, når iPoden går tom for batteri rett før du skal løpe på Elixia.

Hva er verre enn når iPoden går tom for batteri rett før du skal løpe på Elixia?

Jo, når du setter den til å lade natten før du skal toge til Bergen, og den ikke lader.

Kritikk av det norske togsystem

2009-05-05T14:44:00.002+02:00

Alle suksessfulle politiske tenkere hadde kjedelige navn på bøkene sine. On Liberty, Second Treatise on Government, Wealth of Nations. Jada, her er alt jeg skal skrive om, nå trenger du egentlig ikke lese boka. Men folk leste visst bøkene allikevel, og de nådde ut til folk. Derfor følger jeg nå samme strategi. Jeg har et kjedelig og avslørende navn på denne bloggposten, for jeg er irritert og skal kritisere NSB.

Jeg pendler, som kjent, til Bergen. Med tog, fordi fly er slitsomt og dyrt. Og dumt for miljøet. Men denne gangen, da jeg skulle bestille tog, var det en stor trekant med et utropstegn inni ved siden av alle klokkeslettene. NEI! VI BYGGER PÅ TOGBANEN (til en overraskende forandring)! Vi skal erstatte masse transport og sånt, men det er vanskelig, da, så ikke forvent at det går særlig bra, kunne man lese videre. Okei, greit. Jeg kan godt vente litt. Slikt er man vant til i et land hvor det eneste togselskapet bortsett fra flytoget kan komme så sent de vil og fortsatt få passasjerer. Men hvordan gjør jeg resten? Når går erstatningsbussen? Hvordan funker dette? Jeg visste ikke, så jeg ringte. Første innvending: det er unødvendig å ha ventemusikk på hvis du HELE tiden skal avbryte den med snakking om at alle er opptatt og vennligst vent. Etter en god del minutter med oppklippet musikk og beklagelser i hytt og pine, tok de telefonen. 90% av samtalen gikk ut på at "nei, jeg vet ikke helt, skal vi se, dette var vanskelig, hmm, ja, nå har jeg noe her, nei, vent. Hm, jeg skjønner ikke dette, jeg, altså", og vi avsluttet, fortsatt venner, med at hun skulle sende meg en melding når hun snakket med noen som kunne dette. Så lenge etterpå at jeg var sikker på at hun hadde glemt meg og var godt igang med en annen kunde som om jeg aldri hadde eksistert, fikk jeg en melding om at jeg må busse til Drammen, toge lokalt til Hønefoss, og DERFRA ta toget. Herre, da. Jeg skal ha med meg koffert!

Ja vel, men hva gjør man vel ikke for kjærligheten. Så var det bare å kjøpe billettene, da. Du skal en liten tur til kjæresten din i helgen? Ja, det blir 1060 kr, det. Kvarte månedslønna di, sier du? Vel, vi bryr oss ikke, selv om vi er myemyemye dyrere enn all annen kollektivtransport i hele verden.

Moral: slik går det når en bransje ikke utsettes for konkurranse. NSB kan oppføre seg hvordan de vil, rote så mye de vil, være så dyre de vil, komme så mye for sent de vil og forandre så mange planer de vil. Folk har ikke noe annet valg, i hvert fall ikke fattige, lapp-løse folk som meg, og de hover inn penger. Ufortjente penger. FY!

En helt ny blogg!

2009-05-04T19:11:00.004+02:00

I hvert fall nesten. Som den oppmerksomme leser som faktisk bryr seg om meg (ikke Lars, med andre ord) kanskje har lagt merke til, har bloggen min lenge vært lilla. Men i går kveld, da jeg skulle sove, tenkte jeg litt før jeg sovnet. Grønn, tenkte jeg. Det er vår. Grønn er en fin farge. Hvorfor ikke rett og slett forandre fargeskjemaet på bloggen min? Jeg fant intet godt svar på dette, og her har du konsekvensene av det. Jeg har til og med slått meg kraftig løs i Photoshop og laget en skikkelig heftig logo som garantert vil gjøre medie-elever grønne av misunnelse. (Tok du den? Grønne? Siden bloggen min er grønn nå, liksom, hahahahahaha)

Lars synes grønt og hvitt er stygt sammen. Jeg synes det er fint. (Jeg måtte bare skrive det der for å demonstrere at jeg er en uavhengig kvinne som fint kan gå imot kjærestens ønsker og smak og behag.)

Edit: Angående navnet endret jeg det, siden jeg, etter å ha hatt denne bloggen i over ett år, fortsatt ikke har klart å komme opp med noe kreativt navn på den. Den har liksom blitt hetende Beablogg (i hvert fall hos Nicolay), så hvorfor ikke gjøre det offisielt?

En stor takk

2009-05-02T15:42:00.005+02:00

Jeg har hatt min siste mattetentamen, og jeg er lykkelig. Det er mange grunner til det. Jeg skal aldri streve meg igjennom uforståelig sannsynlighetstull igjen, jeg kan gi kalkulatoren min til søstera mi og jeg slipper å gjøre lekser. Den største grunnen til at jeg hopper av glede er dog at jeg ble nevnt på tentamen. I et stykke. Bea dekorerte snøbrett.

I de tolv årene jeg har gått på skole har jeg løst mattestykker der Ola, Kari, Anne og kanskje Trine har plukket epler, malt vegger og delt pizza, men aldri har Bea vært med. Bea har sittet på sidelinjen grunnet sitt litt uvanlige navn og aldri fått leke med de andre. Men nå ble hun nevnt. Slik jeg tolket det var hun til og med den som gjorde den viktigste jobben på brett B. Og hun jobbet så mye hun bare kunne. Jeg ser på dette som et steg i riktig retning når det gjelder integrering av oss med uvanlige navn, og ønsker å uttrykke min begeistring og takknemlighet mm.

Jeg elsker å ha rett!

2009-04-28T17:35:00.001+02:00

Det var politietterforsker Bandak som stjal skiene. Jeg visste det, og nå har jeg fått det bekreftet. Sånt er deilig.

Istid i helvete

2009-04-21T21:13:00.002+02:00

Det er nesten så det er flaut å innrømme det. Det går imot alle mine tidligere prinsipper, og jeg føler meg virkelig ikke et fnugg som meg selv når jeg åpner lommeboka og ser et grønt Elixia-kort. Men de hadde bursdagstilbud, og plutselig drasset han meg rundt på senteret med en entusiasme som hadde gjort Hitler misunnelig og pratet om hvor høyt jeg kom til å elske spinning, og i neste øyeblikk skriver jeg under og er inspirert som aldri før. Så fra første mai finnes ikke usporty Bea lenger. Fra første mai er det opp klokka fem for å trene før skolen, drømme om tredemøller på natta og leve og ånde for spinningtimene.

Følg med videre for den spennende fortsettelsen.