5.12.10

Midtlivskrise

Jeg er 19 år. Det betyr at jeg får lov til absolutt alt: Dra til Afghanistan og dø for landet mitt, sitte på Stortinget, kjøre bil, gifte meg, i det hele tatt. Nei, feil. Absolutt alt, bortsett fra én ting. Nemlig å kjøpe sprit. Du er kanskje moden nok til å dra i krig, men å nyte en whisky på fredagskvelden, det må du vente et par år med.

Vel, vi kan diskutere norsk alkoholpolitikk senere. Poenget var mest at det er kjedelig å være 19 fordi jeg da ikke kommer inn på utesteder alle andre kommer inn på. Derfor liker jeg når folk tar meg for å være eldre enn jeg er. Blir kjempeglad når de skal gjette, og tror jeg er 20-21-22. En gang var det også en som trodde jeg var 87-modell, og det var litt kult. (Jeg vet at jeg snart kommer til å bli overlykkelig for å bli spurt om leg, så jeg får nyte ønsket om å se eldre ut så lenge det varer.) Uansett, hvor var jeg? Jo. Gøy å bli tatt for å være eldre. Et par-tre år eldre. Men. Ett sted går faktisk grensen.

I går var jeg på julebord. Mens jeg sto utenfor og ventet på en kollega, kom to godt voksne karer som allerede var godt igang med sitt julebord ut for å røyke. Åh nei, tenkte jeg. Åh jo, da.
- Herregud, gå inn og varm deg, jenta mi, sa den fulleste.
For det første er det få ting jeg hater så sterkt som fremmede som kaller meg jenta mi. Jeg er like lite jenta di som jeg er president i Russland, og det er ganske lite. Uansett. Disse mennene hadde voldsomt med meninger om påkledselen min, og selv om jeg må innrømme at nylonstrømper i tosifrede kuldegrader ikke akkurat er varmt, brydde de seg i overkant mye.
- Dere jenter, med én gang dere blir 15, så skal dere kle dere sånn der, sa en av dem.
- Jeg ser ikke ut som om jeg er 15, gjør jeg?
Som sagt, jeg liker ikke å se altfor ung ut.
- Neinei, men du har kledd deg sånn siden du var 15. Nå er du vel ... tjueee..., nei, trettiii...fire?

Okei. Stopp. Les siste setning igjen.

TRETTIFIRE? Jeg ser altså ut som om jeg har født et par unger, jobber som velrespektert advokat, har kjøpt flott leilighet og har lagt tjueåra bak meg? (Det er der jeg planlegger å være når jeg er ca. 34. Red. anm.) Jeg ser altså ut som om jeg er såpass gammel at jeg bekymrer meg for rynkene som så smått begynner å komme, jeg ser ut som om jeg er i den alderen hvor man selv synes man begynner å bli gammel? TRETTIFIRE?

- Eh, har du lyst til å gjette én gang til, spurte jeg, for å vende det andre kinnet til, for å gi stakkaren enda en sjanse, for å kanskje reparere litt av den knuste selvtillitten min.
- Okei, greit, skjønner at jeg har dummet meg ut. Da er du vel ... tjueee...åtte?

HALLO! Greit, på riktig side av 30, men fortsatt helt feil! Så jeg rettet strengt på stakkaren, og han ga meg en stor klem for å gjøre det godt igjen. (Som jeg elsker fulle fremmede menn.) Så kom kollegaen min, vi gikk inn, spiste mat og drakk vin. Men jeg saumfor ansiktet mitt for rynker i speilet da jeg var på do.

2.12.10

You don’t know what you’ve got ’till it’s gone

Han kunne kommet hvilken som helst annen dag – sannsynligheten for at han skulle komme akkurat i dag er faktisk bare 1/5, og det er ikke spesielt mye. Men nei da. Selvfølgelig måtte han velge akkurat i dag. Elektrikeren.

Vi har hatt en del problemer med strømmen i det siste, for å si det veldig mildt. Sikringene går omtrent bare du tenner et stearinlys, og det er både dyrt og plagsomt og ugøy. Derfor har vår fantastiske landlord investert i en elektriker som skal ordne opp i dette, og det er vi dødsglade for. Han hadde bare ikke trengt å komme akkurat i dag! I dag starter jeg nemlig på jobb halv to. Det betyr at gjør alt jeg vanligvis gjør på morgenen, klokken tolv. Og dette er jo selvfølgelig typisk elektrikertid.


Jeg våkner av at det banker på døren. Men jeg, som er midt inne i en drøm at jeg danset vals med en jeg gikk på ungdomskole med, men aldri snakket med, regner med at det er en del av drømmen, og prøver å sove videre. Så blir det merkelig stille i hele huset. Sånn ordentlig stille: vifta på badet slukner, gulvvarmen klikker av, ingen elektriske lyder i det hele tatt. Åhneiåhneiåhnei, tenker jeg.

Det første som slår meg, er frokosten min. Jeg er dødsavhengig av å varme rundtstykket mitt i ovnen hver morgen. Dagen blir bare ikke den samme uten. Ja ja, jeg kan jo i nødstilfelle bruke mikrobølgeovnen, tenker jeg. Så kommer jeg på at den også går på strøm. Ja ja, da får jeg ta nødløsningen fra reklamene som skal le av hvor dårlig råd studenter har: bruke hårføner. Nei. Vent. Jeg klarer ikke å tenke en uelektronisk tankegang!

Så kommer jeg på håret mitt. For at jeg skal tørre å i det hele tatt vise meg blant folk, må jeg både føne og rette ut håret, og som jeg allerede konkluderte med da jeg bekymret meg over rundstykket, virker ikke hårføner uten strøm. Ei heller rettetangen gjør det. Dette begynner å bli skikkelig krise. Ikke nok med at jeg måtte spise noe så kjedelig som frokostblanding til frokost. Nei da, jeg må gå rundt i hele dag og se ut SLIK. Snakk om ydmykelse.



Heldigvis kunne jeg dusje, da. Jeg trodde kanskje dusjen også var avhengig av elektrisitet, men da jeg med panikk i stemmen spurte elektrikeren om dette, så han bare dumt på meg. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan vannet blir varmt uten strøm, da, men det er kanskje best å bare holde kjeft. Jeg brukte ekstra god tid i dusjen, også. Jeg hadde jo den halvtimen jeg vanligvis bruker til håret til overs. Kan jeg ikke bidra med min del til giftlokket på Bergen på ene måten, får jeg gjøre det på andre måter, liksom.

Så, her sitter jeg. Med frokostblandingsmak i munnen, grusomt hår, vått hår (nå blir jeg forkjølet, man skal ikke gå ut med vått hår!), sminke som bærer tydelig preg av at den ble påført i mørket (kommer til å se ut som om jeg skal på ukrainsk nattklubb når jeg kommer ut inn i lyset på jobb), og ikke får jeg satt på oppvaskmaskinen heller. Og, det nesten verste av alt: Kommer meg ikke på internett for å få klagd på alt dette heller! Ja, særlig. Avslørt, du blogger jo! tenker du kanskje. Vel, heldigvis har dagens moderne laptoper noe så genialt som batteri. Og, som den hengivne blogger jeg plutselig har blitt, benytter jeg situasjonen hvor ingenting annet funker, til å skrive et innlegg til i kveld. Det er litt av en service, eller hva?

1.12.10

Mac og PC og sånt

Jøss, tre blogginnlegg på kort tid -- nesten så jeg kan erklære bloggen min for gjenåpnet. Bortsett fra at jeg ikke har noen lesere lenger, da, og at de få som leser den leser og kommenterer på Facebook, men pft, detaljer schmetaljer.

I dag skal jeg skrive en skikkelig drøftingsoppgave, i og med at jeg savner videregående så og sånt. For jeg er litt i tvil om en ting, og må sortere tankene litt, og gjerne ta imot innspill fra leserskarene mine. Vent. Uansett.

Da jeg skulle kjøpe Mac, sa alle som allerede eide en slik at jeg kom til å elske det. Det var null sjans for at jeg kom til å gå tilbake til noe så ubrukelig som en PC, jeg kom til å elske Steve Jobs som min egen far, for ikke snakke om hvor forandret livet mitt skulle bli. Og ja, Macen er lekker og brukervennlig, men det er faktisk en god del jeg savner skikkelig med PC. Som for eksempel:

Å kunne navigere via tastaturet. Dette er kanskje det jeg savner aller mest, og ene og alene grunn til at jeg kanskje velger PC når denne en gang går dunken. Hurtigtaster er så uendelig mye mer effektivt enn å skulle skyve musen frem og tilbake -- det er gjort undersøkelser på det, men jeg husker ikke helt tallene. Jeg merker uansett selv at jeg blir gal av at jeg må opp i menyen, velge insert, picture og from file i stedet for å bare raskt taste alt+i+p+f. (Og hallo, ja, selvfølgelig vet jeg hva command-knappen brukes til, og command+s er flott, men jeg vil ha mer enn det, jeg vil ha mulighet til å bruke tastaturet, uansett hva!)

Å kunne navigere mellom vinduer med command tab. Dette er også uhyre irriterende, og går egentlig på noe av det samme som punktet over: Jeg er avhengig av å bruke musa (HØHØHØHØHØ, ja da). Jeg vet at jeg kan navigere mellom programmer med denne funksjonen, og det er i og for seg flott, men si at jeg har ørten tusen word-vinduer åpne. Meg bekjent er det ingen lettvint måte å komme seg mellom disse på. Det gjør at arbeidsøkten blir rotete, tungvindt og skikkelig ineffektiv. Og jeg er glad i ryddige, lettvinte og effektive arbeidsøkter. Søren. (Jeg vet at det er noen greier oppe i F-tastene som viser meg alle vinduer innen et visst program og lar meg piltaste mellom disse, men det er på ingen måte det samme.)

• Programmer som funker på PC, men ikke på Mac. Dette var i alle år mitt største argument mot å skaffe Mac. De som hadde Mac hjemme på barneskolen var de uheldige, for de kunne hverken lage hjemmeside på Webbyen eller komme inn på sol.no eller noe av det andre kule vi PC-brukere kunne. Jeg har dog i senere tid forstått at det aller meste fungerer på Mac, og bestemte meg i vår for å legge disse fordommene til side. Og, det var jo riktig, jeg har hatt ytterst få problemer med dette.

Allikevel savner jeg blant annet mitt elskede fotoorganiseringsprogram, Adobe Photoshop Elements Organizer (tror jeg det het). Det var som det optimale fotoorganiseringsprogrammet, så likt det i Platons idéverden som overhodet mulig her på jord. Fantastisk. Men, det har de latt være å lage for Mac, fordi -- wait for it -- de forventer at alle Mac-folk holder seg til iPhoto i stedet. iPHOTO!? HALLO?! Jeg har sjelden vært borti et mer klønete program. For det første funker ikke ansiktsgjenkjenningen i det hele tatt. Jeg har tusenvis av bilder av meg selv, men det skjønner den ikke. Hver gang det er en frossenpizza i bakgrunnen eller en hodeskalle på en genser, derimot, spør den "Is this Bea?". Fuck off. For det andre må man ta ETT OG ETT bilde når man skal tagge folk. Ikke kan du bruke noen tastatursnarveier heller. Jeg har 20.000 bilder, ofte med en 4-5 personer på hvert. You do the math. Tror du noen gang jeg ble ferdig med fotoprosjektet? Nei.

Oi, dette ble mye bildebabbel. Uansett, jeg tror fellestrekket i disse tre punktene er ganske klart: Du kan ikke bruke tastaturet. Alle sier at Mac er så fantastisk brukervennlig, og jeg er på mange områder enig, men akkurat dette senker brukervennligheten BETYDELIG.

På en annen side (oi, dette blir langt), har jo Mac flere positive egenskaper. Alt ser så feiende flott ut, jeg kan snuble i ledningen uten at Macen braker i gulvet (gull verdt for en ultrakløne som meg), jeg kan ta på meg turtleneck, sette meg på en kafé med Macen, og vips er jeg superintellektuell og jeg vet ikke hva. Mac er liksom litt status. Litt stil. Du har tatt et valg, distansert deg fra den hjernedøde mengden.

Og så er alt så gjennomført på Mac: Mail, iTunes, iCal osv. har relativt lik layout (hurra for enkel design!) og er lagd for fungere sammen. Og akkurat dette er veldig kjekt. De virker himla bra sammen. Føler at Windows har hundrevis av klønete forsøk på det samme, men på Mac funker det virkelig. Det er litt sleipt, for du kan nesten ikke bruke det éne uten å bruke det andre, men så lenge det virker tilfredsstillende, er monopol OK. Dette blir enda bedre/verre når jeg får iPhone (snart, snart!), og det er jo ganske praktisk.

Pluss at ting funker med Mac. Har ikke måttet restarte pga. feil en éneste gang siden jeg fikk den i mars, og feilmeldinger er sjelden kost. Og det er jo greit. Det samme kan ikke sies om den gamle PC-en min, og i hvert fall ikke PC-ene jeg bruker på jobb nå.

Men guri, nå har jeg jo skrevet en roman. Og jeg som ikke egentlig har peiling på slikt, engang. Jeg kan ingen terminologi, så plis, rett meg hvis jeg dummer meg ut på språkfronten. Det er også godt mulig at det finnes geniale måter å bruke tastaturet på, og at jeg bare har oversett dem helt. I så fall blir jeg jo enda gladere, for da kan jeg garantert kjøpe Mac neste gang. For jeg vil jo på en måte helst det. Jeg vil jo ha status. Jeg vil jo ha stil.