Jeg elsker å ha rett!

Det var politietterforsker Bandak som stjal skiene. Jeg visste det, og nå har jeg fått det bekreftet. Sånt er deilig.

Istid i helvete

Det er nesten så det er flaut å innrømme det. Det går imot alle mine tidligere prinsipper, og jeg føler meg virkelig ikke et fnugg som meg selv når jeg åpner lommeboka og ser et grønt Elixia-kort. Men de hadde bursdagstilbud, og plutselig drasset han meg rundt på senteret med en entusiasme som hadde gjort Hitler misunnelig og pratet om hvor høyt jeg kom til å elske spinning, og i neste øyeblikk skriver jeg under og er inspirert som aldri før. Så fra første mai finnes ikke usporty Bea lenger. Fra første mai er det opp klokka fem for å trene før skolen, drømme om tredemøller på natta og leve og ånde for spinningtimene.

Følg med videre for den spennende fortsettelsen.

To ord som er vanskelige å skrive

Hvitvin - jeg vil alltid skrive vithvin.

Eksklusivt - jeg må tenke så det knaker og taste med samme hastighet som første gang jeg skrev på en PC når jeg skriver det.

Flickan som lekte med män som hatar kvinnor

Jeg elsker å lage kule, lekende overskrifter som uredde og utfordrende vrir på titler som har noe med det jeg skriver om å gjøre. Denne gangen skal jeg skrive om Män som hatar kvinnor. Jeg vil se filmen, derfor leste jeg boka.

For å, pedagogisk som jeg er, starte med noe positivt, var boka kul i den forstand at den inneholdt litt morsom fakta nå og da, a la Dan Brown i beskjeden form. Jeg kan ørlitte mer om hacking nå enn før jeg leste den, og det er bra, for hacking er ganske interessant, og veldig skummelt. Men ellers skjønner jeg ikke hva alt hysteriet er om. Jeg tok meg flere ganger i å lure på om jeg hadde klart å kjøpe feil utgave av boka, et slags dårlig førsteutkast, de kapitlene som ikke kom med (a la "deleted scenes") eller liknende. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor kunder kommer styrtende til meg på jobb og lurer på om jeg har noe som er i nærheten av så fantastisk slående genialt som Stieg Larsson.

Greit at den ikke var spennende fra første side. Jeg skjønner jo at man må få med bakgrunnsinformasjon. Men den kunne kanskje prøvd å bli litt spennende etter femti sider. Nei. Da var vi fortsatt på en evinnelig utgreining om en kar som lagde noen firmaer og flyttet noen penger. Men etter det burde det da bli spennende. Eller kanskje i hvert fall etter hundre sider. Men nei da, ved to hundre sider var det fortsatt ikke annet enn slektshistorie, av og til avbrutt av at Kalle Blomkvist spiste brødskiver. Eller, vent. Ikke av og til. Veldig ofte. Veldig, veldig, veldig ofte. Han gjorde nesten ikke stort annet enn å spise brødskiver. Av og til gikk han en tur, av og til leste han politirapporter, en sjelden, sjelden gang i blant tenkte han litt over hvem som kunne ha drept stakkars Harriet, men for det meste spiste han brødskiver. Jeg ble oppriktig skuffet da brødskivene ikke hadde noe med oppklaringen av saken å gjøre. Så sentral plass som de hadde i romanen, trodde jeg virkelig de skulle ha det.

Da de etter rundt 400 sider begynte å etterforske saken på ordentlig, tenkte jeg at hei, nå skjønner jeg hva folk snakker om! Dette er spennende! Nå kom han jo faktisk på noe! Og så var det spennende i ca. 10 setninger, før han tok pause fra det spennende og vendte tilbake til brødskivene sine. 

Siden jeg er slik en pedagog, skal jeg avslutte med noe positivt også. Nemlig karakteren Lisbeth Salander. Greit, så var hun en relativt stereotyp karakter, den typiske outsideren som ikke passer inn fordi hun er så mye mer intelligent enn resten. Men jeg har, tross forutsigbarheten, litt sansen for den type personer. De fikser alt, liksom, har alltid en kul løsning på lur, og er ganske spennende. Det veide på en måte litt opp for alle brødskivene. Selv om hun spiste et par av dem, hun også.

Je suis vært en Paris

Jepp, jeg har vært i Paris, for dere som ikke skjønner fransk, og det var kos, romantisk, vakkert, interessant og alt sånt som en Paris-ferie skal være. Her kommer noen nevneverdige ting.

Hotellet. My Hotel in France, Montmartre. Som navnet indikerer, var det ikke akkuart Sheraton. Det var ikke Thon hotell heller, eller noe annet middelmådig. På rommet var det to plankesenger, en dusj som var så liten at man måtte ty til akrobatiske øvelser for å komme seg inn og ut, for ikke å snakke om vaske seg, et dørhåndtak som hoppet av hvis man prøvde å lukke døren og en do. Sengene hadde mistet noen av sengebeina, og disse var, kreativt nok, erstattet med malingsspann som var litt presset sammen for å gi sengen en relativt jevn høyde. Frokost skulle egentlig ikke være inkludert, men vi var heldige. Vi fikk en croissant i hånda og en mynt til kaffemaskinen hver dag! En annen morsom detalj er at rommet lå i sjette etasje. Hotellet hadde ikke heis.

Bombetrusselen. Da vi ankom Orly flyplass gikk jeg på do, og begynte i tankene å rose Frankrike og Orly flyplass for fine offentlige toaletter og stil og klasse. Disse tankene tok dog en brå slutt da jeg kom tilbake, bare for å bli jaget vekk av sinte, ikke-engelsktalende politimenn som vi etter hvert skjønte prøvde å evakuere oss. De fikk det til til slutt. Vi satt og ventet. Og ventet, og ventet, og ventet. Så fikk vi beskjed om at vi kunne gå, bare for å stå og vente lenge, lenge, lenge. Til slutt fikk vi bagasjen og alle ble glade. Vi fikk aldri vite hvorfor vi måtte gå igjennom alt dette, men vi er ganske sikre på at noen prøvde å sprenge verden i biter. Det var i hvert fall ingen barbermaskin.

Sjokket. Mens vi satt og ventet, forlatt og evakuert, så vi igjennom hotellpapirene en siste gang. Joda, det ligger der og der, ikke frokost inkludert, bla bla bla. Check in age 21. Oi. Lars er ikke 21, og jeg er i hvert fall ikke 21, til sammen er vi godt over, men det skulle nok ikke hjelpe. Oi. Men altså, vi måtte jo prøve. I verste fall fikk vi finne oss en benk og evt. få gratis opphold på en glattcelle over natta. Men hotellet sjekket ikke leg, og alt ble bare fryd og gammen.

Fniset. Lars ble voksen mann i Paris, hele 20 år, og selv om jeg klarte å glemme bursdagslysene jeg hadde kjøpt, ble det en fin dag. Vi satte oss i en park ved Louvre og drakk bursdags-musserende hvitvin. Ved siden av oss satt fire unger i alderen 15-16 år, én gutt og tre jenter. De løp rundt og hylte og skrek og la hverandre i bakken, og vi begynte, lett underholdte, å kommentere og analysere dem. De hadde nettopp kommet i puberteten og var på det stadiet der man klemmer og er oppi det motsatte kjønn konstant for å vise at nei, jeg er VÆFFAL ikke redd for guttelus. Gutten var enten homo og hadde derfor bare jentevenner, eller så var han interessert i to av dem. Æsj, hun ene var stygg. "Tenk om de skjønner norsk," sa jeg plutselig. "Nei, herregud. Ingen kan norsk," sa bursdagsbarnet skråsikkert. Vi fortsatte vår utpønskede baksnakking, og ble plutsleig avbrutt av gutten. "Ursäkta, 'ar ni en tändare?"

Resten av bursdagen var fin, vi spiste på en restaurant som var litt for fin for oss. Derfor plasserte de oss ved utgangen, og vi måtte rope og skrike for å få se dessertmenyen. Men det var god mat, selv om de glemte å steke biffen til Lars, og vi drakk vin til 32 euro. Fattige studenter, som vi er. 

Ellers satt vi mye i koselige parker og drakk vin og spise baguette og brie og jordbær og sjokoladecroissanter, vandret gatene, gikk opp på Triumfbuen, gikk IKKE i Louvre fordi Lars er ukulturell, tok Metro, spiste biff, så på utsikten fra Sacre Coeure elns og så på Eiffeltårnet nedenfra. Det var kos. Hele turen var kos. Jeg er glad i kjæresten min.

Det handler om å følge sine drømmer

Ja, jeg vet dere sier at jeg skal fullføre skolen og få en godt betalt jobb, dere iskalde kapitalister, kyniske A4-mennesker som aldri virkelig har kjent lykken av fuktig gress under føttene en solskinnsmorgen, lyden av bølger mot stranden eller lukten av pinnebrød. Ja da, jeg burde studere økonomi som alle andre og skaffe meg to barn og en folkevogn. Men jeg er lei av å skulle passe inn i deres mønster. Jeg er lei av å skulle være som alle andre når jeg er det motsatte. Derfor drar jeg til Himalaya i sommer. Jeg skal leve i ett med naturen og geitene jeg skal skaffe. Stå opp med sola og sove ved bålet som skal holde villdyr vekk. Jeg skal lære hva det vil si å virkelig leve.

Så får du ha lykke til med økonomistudiene og det falske livet ditt.